Kriserammede bedrifter trenger å omstille seg, og omstilling og innovasjon skjer ikke uten mennesker. Men nettopp bedriftene med størst omstillingsbehov legges i dvale med permitteringspolitikken.
Myndighetenes vanskelige oppgave gjennom koronakrisen er å definere en pakke med tiltak som bremser menneskelig samhandling i en akkurat passelig dose slik at helsevesenet kan håndtere epidemien på en god måte.
Det er også to andre store utfordringer med en politikk som aktivt bremser økonomien. For det første er kostnadene ujevnt fordelt. For det andre kan politikken skade verdiskapingen, også på lang sikt, etter at epidemien er over og de ekstraordinære tiltakene er avsluttet.
De to bærende prinsippene for myndighetenes tiltak bør derfor være forsikring mot brått inntektsfall, og at tiltakene mot bedriftene sikrer at humankapitalen ikke forvitrer i mellomtiden.
Så, hva er løsningen?
Dette avhenger sterkt av hvor lenge vi tror den nye situasjonen vil vare. Dersom epidemien er ventet å gå raskt over kan den beste løsningen være å la økonomien gå i midlertidig dvale. En kort epidemi kan på mange måter sammenlignes med en generalstreik – en betydelig del av arbeidsstokken legger ned arbeidet for en måned, og når streiken er over vender alt tilbake til normalen igjen.
Mange synes å tenkte at covid-19-epidemien vil fungere på samme måte, og argumenterer for at de økonomiske tiltakene først og fremst bør sikte mot å kompensere for midlertidig inntektsbortfall.
Det er imidlertid meget sannsynlig at epidemien varer lenge, all den tid det vil ta mer enn ett år å finne en sikker vaksine. Det er mye lengre enn det er økonomisk forsvarlig å ligge i dvale.
Det er også godt mulig at en langvarig epidemi innebærer at den økonomiske virkeligheten endrer seg, kanskje permanent. Er det realistisk å anta at etterspørselen etter flyreiser, hotellovernattinger eller andre tjenester vender umiddelbart tilbake til samme nivå som før krisen, når befolkningen over en lang periode er blitt tvunget til å endre vanene sine?
Det er nettopp de bedriftene som er blitt rammet hardest av epidemien og regjeringens tiltak som vil kunne stå ovenfor de største endringene i markedsbetingelsene. Det er derfor paradoksalt at det nettopp er disse bedriftene som legges i dvale gjennom myndighetenes permitteringspolitikk.
Hvordan omstille i dvale?
Hvordan skal bedrifter som holdes kunstig i live – som tomme skall – evne å omstille seg mot den nye virkelighetene de vil møte etter krisen?
Den økonomiske politikken bør derfor støtte opp om omstilling og innovasjon. Politikken bør – istedenfor å stimulere til permitteringer og passivisering – hjelpe bedrifter til å beholde en betydelig del av sine ansatte, og samtidig stimulere disse til å jobbe med innovasjonsaktiviteter.
Oppgaven til de ansatte kunne være: Hvordan kan bedriften fortsette å tilby sine tjenester på en måte som er forenlig med en langvarig epidemi, og med den virkeligheten de forventer å møte etter epidemien?
Innovasjonspolitikk
Innovasjonspolitikken kan også våge å peke ut en retning. Mindre reising, klimaproblemet og elbilrevolusjonen peker alle mot at etterspørselen etter olje ikke vil komme tilbake til gamle høyder. Innovasjon har en tendens til å være «stiavhengig» – den er betinget av historien. For å snu innovasjonen må myndighetene tørre å prioritere ned noen felt, samt å satse djervt på nye felt.
Så før myndighetene gir enda bedre investeringsbetingelser til oljeselskaper, slik Norsk olje og gass ber om, bør de vurdere nøye om dette kanskje er tidspunktet for å gjøre Norge mindre oljeavhengig. Eller for å si det med Paul Romer, nobelprisvinner i økonomi: « You never want a serious crisis to go to waste».
Myndighetenes rolle er å peke ut en overordnet retning, ikke å bestemme detaljene: Detaljene i den nye aktiviteten vil bedriftene klekke ut selv, dersom de får tilstrekkelig økonomisk støtte til å beholde i hvert fall en del av sine ansatte. Kriserammede bedrifter med ansatte vil også i mye større grad være i stand til å nyttiggjøre seg de koronajusterte rammene for tilskudd fra Innovasjon Norge, eller nye låne- og garantiordninger.
Vi trenger målrettede tiltak for generell omstilling- og innovasjonsevne, der arbeidstagerne i de sterkest rammede sektorene gis anledning til å være aktivt med på omstillingen istedenfor å passiviseres gjennom statlig finansierte permitteringer.