De rikestes politiske innflytelse har økt både gjennom tankesmier og PR-byråer som produserer ideologi for økt ulikhet, hevder Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved FAFO.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Kapitalen i det 21. århundre
Dype innsikter kan settes på formel, som Einsteins lov for masse-energi, E=MC2. Den som vil være à jour nå, må kjenne r > g.
Den fortetter årets, trolig tiårets, viktigste samfunnsvitenskapelige bok: Thomas Pikettys Kapitalen i det 21ste århundre, en murstein på 700 sider. Den kom på fransk i fjor, på engelsk i år.
Den er nå Amazons mest solgte, og på tredjeplass for sakbøker i New York Times. Suksessen i USA har slått tilbake i Frankrike. På Google får «Thomas Piketty» 3,4 millioner treff.
Sist en bok i politisk økonomi hadde et slikt gjennomslag, var i 1958, da John Kenneth Galbraiths The Affluent Society lå på bestselgerlistene i ukevis. Den myntet uttrykk som «offentlig fattigdom i privat velstand» og «den konvensjonelle visdom». Pikettys bok blir et større intellektuelt vårbrudd. Grunnene er både faglige og politiske.
Faglig mesterverk
Faglig er den et mesterverk, et radikalt oppgjør med den konvensjonelle visdommen i økonomi. Innen ett rammeverk forenes teorien om vekst med en teori om fordelingen mellom produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og teorien om økonomisk ulikhet mellom folk. Piketty og hans kolleger har brukt femten år på å bygge en database, som nå åpen for alle.
Tall fra skatteregistre forlenger tidsdybden med et hundreår, med data hentet fra et tyvetall land. Piketty gjenreiser økonomi som en historisk disiplin, mot de mange økonomer som konkurrerer med stiliserte tankeeksperimenter. Han løfter fransk samfunnsforskning ut av det obskure. Og som Galbraith skriver han lett og godt!
Kapitalen styrer
Blant de viktigste funn er:
- Ulikheten er tilbake! Den vokser, og på to vis: Avkastningen av kapital øker mer enn avkastningen av arbeid, og ulikhetene mellom folk øker. Økonomer har trodd det motsatte: at moderne økonomier ville gi økt likhet. Dét bygger på den såkalte Kuznets-kurven fra 1954, da Simon Kuznets viste at økonomisk vekst ga jevnere fordeling. Tidslinjen var A-formet: voksende GNP øker først forskjellene, så faller de. Piketty avdekker at dette bare gjaldt i utjevningens gullalder, fra første verdenskrig til midten det 20. århundre. Siden har ulikhetene økt, og overgår forskjellene i La Belle Époque, før første verdenskrig.
- Grunnen er at avkastningen på kapital etter skatt (r) er større enn den økonomiske veksten (g). Altså: r > g.
- Mer enn det: Kapitalen konsentreres. Den bygges og arves innen næringslivseliten: Det du når, skyldes ikke det du gjør, men det du får. Ulikhetene overføres gjennom arv; rikdom overføres i familiedynastier. Piketty avviser moralargumentet for superlønner: at de er «fortjent» av dem som skaper det nye. For entreprenører blir rentenister.
- Denne konsentrasjonen er en demokratisk trussel, fordi politikken mer og mer styres av kapital.
Refleksjoner om de rike
Noen refleksjoner:
- Det er få studier av rikdom i Norge. Men Fafo-forskerne Johan Christensen, Tone Fløtten og Jon Hippe viste i 2006 at i Norge er noen få blitt ekstremt rike på grunn av en voldsom vekst i inntektene fra kapital, som bare har kommet de mest velstående til gode.
- Selv ortodokse OECD viser til Piketty i en ny rapport, og dokumenterer at de rikeste stikker av med en økende andel av medlemslandenes inntekter, også i de nordiske.
- Dét skyldes igjen store kutt de siste 30 år av skatter som virker mot økende ulikhet – på arv, på formue og progressiv skatt på inntekt. En felles strategi må til om gapet ikke skal øke.
- Det er lite belegg for Siv Jensens lureformulering, «vekstfremmende skattelettelser». De er ikke for folk flest.
- De rikestes politiske innflytelse har økt både gjennom tankesmier og PR-byråer som produserer ideologi for økt ulikhet. Her hjemme av Minerva, Civita og First House. Næringseliten finner folk som kan begrunne og befeste deres posisjon. En ulikhetsspiral skapes når penger kjøper politikk.
- De rike bruker offentlige midler til å forsvare sin stilling, ved alt fra «private» skoler til «private» helsetjenester. De rikes arvinger vil ikke starte på like fot. Individualisme forfektes, men privilegier forsvares. Høyresidens problem blir at den er liberalistisk der den burde være konservativ, og konservativ der den burde være liberalistisk.
- Ingen blir rike alene. Entreprenørene benytter veier vi alle har betalt, utdanning av arbeidstagere vi alle har bekostet, og lover, ro og orden dekket av fellesskapet.
Men venstresiden har fått en samlefortelling som gir begrep for og grep på virkeligheten. For r > g er ingen naturlov. Den kan endres politisk – altså ved lover som gir et samfunn vi vil ha.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 9. mai 2014. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.Illustrasjonsfoto av trykkplate for sedler. Foto: Katrine Lunke/Norges Bank.