Kulturledere sier ikke alltid hva de mener av hensyn til sine offentlige eiere og finansieringskilder, viser en studie fra BI.
Penger, både private og offentlige, er et stadig tilbakevendende diskusjonstema i kultursektoren. Og det er ikke så rart. Penger er en kritisk ressurs i kulturlivet – nødvendig for å skape teater, musikk og kunst.
– Derfor er det overraskende at det ikke snakkes mer om hva pengene gjør med ytringsklimaet i sektoren, mener professor Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI.
Gjør penger det vanskelig å kritisere?
Gran har gjennomført en studie blant sentrale aktører i kulturlivet. Hun ville finne ut hva offentlige og private penger gjør med måten kulturledere snakker om kunst- og kulturprosjekter i den norske offentligheten. Og hun undersøkte hva pengene betyr for hva de setter på programmet.
Er det sånn at offentlige bevilgninger gjør det vanskeligere å kritisere prosjekter og andre kulturfolk i media?
Gran gjennomførte kvalitative intervjuer med åtte sentrale aktører i norsk kulturliv: teatersjef Tom Remlov i Riksteatret, tidligere kulturminister og teatersjef Ellen Horn, museumsleder Jarle Strømodden ved Vigeland-Museet, tidligere teatersjef ved Black Box Teater Jon Refsdal Moe, teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene, direktør Karin Hindsbo ved KODE, direktør Knut Olav Åmås i Fritt Ord og tidligere sponsorsjef Jacob Lund i DNB.
De åtte har det til felles at de har eller har hatt direkte erfaring med offentlig og privat kulturfinansiering og hvordan den påvirker diskusjonene om kultur.
Legger bånd på seg
Studien viser at noen av aktørene i kulturlivet begrenser hva de sier i media på grunn av hensynet til offentlige eiere og finansieringskilder.
Det å legge bånd på seg selv av økonomiske hensyn, omtaler Anne-Britt Gran som økonomisk selvsensur.
Selvsensuren kan skyldes både politisk ledelse - hvem som er kulturminister - og embetsverket, kom det frem i intervjuene. Enkelte fremhever at byråkrater i Kulturdepartementet er lite åpne og deltar ikke i offentligheten.
De som ble intervjuet, vurderer omfanget av økonomisk selvsensur forskjellig. Noen mener den er omfattende og dypt problematisk, mens andre mener den er nærmest fraværende og mer bagatellmessig.
Det er altså ikke enighet om hva offentlige penger gjør med ytringsklimaet.
Offentlige kroner er vanskeligst
– Det er de offentlige pengene som oppleves som mest vanskelige, sier Gran.
Dette står i kontrast til den vante oppfatningen i kultursektoren om at det er private penger som er urene, problematiske og styrende.
Deltakerne i studien mener de private pengene er mindre problematiske for ytringsklima enn de offentlige.
Ba folk om å ikke kritisere hverandre
Det var flere av de intervjuede som mente at den rødgrønne flertallsregjeringen med Trond Giske som kulturminister var spesielt problematisk. Dette var en periode der kulturbudsjettet vokste mye gjennom det såkalte Kulturløftet.
Som kulturminister markerte Giske seg med en oppsøkende stil i sektoren, ifølge forskeren. Han oppfordret kulturlivet til ikke å kritisere hverandre i offentligheten. Kritikk ble tidvis møtt med uttalt misnøye fra politisk ledelse, ifølge studien.
Et forskningsmål for Gran var å bygge et teoretisk rammeverk rundt fenomenet økonomisk selvsensur, til bruk i analyse av ytringsklima og ytringsfrihet i kultursektoren.
Referanser:
Anne-Britt Gran: Økonomisk selvsensur i kultursektoren. Kapittel i boken “Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner”, Cappelen Damm Akademisk, 2016. Sammendrag.
Denne formidlingsartikkelen er publisert i nettavisen forskning.no 23. november 2016 med overskriften «Offentlige penger fører til selvsensur i kulturlivet».