Hvorfor i all verden går det så tregt med digitaliseringen av norsk helsevesen? Espen Andersen lufter åtte mulige årsaker.
FRA BLOGG: Espen Andersen om digitalisering
Det er en kilde til stadig forundring for meg at digitaliseringen av norsk helsevesen går så tregt, og møter så mye motstand.
Da innføringen av elektronisk resept kom, var det masse frem og tilbake fra apotekenes side om hvordan dette kom til å føre til at de ville miste kontakten med pasientene sine, mindre sjanse til å drive veiledning, og så videre. Nå er elektronisk resept innført, og med den kan man gå til hvilket som helst apotek (tenk det – mulig det hadde noe med protestene å gjøre) og øyeblikkelig få det man trenger.
I tillegg kan man ikke lenger gå fra lege til lege og/eller fra apotek til apotek for å få mer av den medisinen man liker å misbruke – og i tillegg kommer det (usikker på i hvilken grad det er implementert) alarmer i tilfelle vi opererer med medisiner som har uønskede interaksjoner.
Og det er jo kjempefint. I kjølvannet vil vi få mer effektive apoteker (fremdeles skrives det masse tekst når man skal ha medisinen sin, men noe skal jo disse folkene bak disken gjøre). I tillegg tillates Internett-apoteker å selge reseptbelagte medisiner, og dermed kan kronikeres hverdag bli en tanke lettere også.
Alt i alt aldeles utmerket. Men hvorfor i all verden måtte det ta så lang tid? Jeg har en rekke hypoteser, men her er åtte av dem.
Organisasjonsstrukturen hindrer innovasjon
En ting er at vi har fire helseforetak uten at noen kan gi meg en god grunn hvorfor, men bare vent til vi beveger oss utenfor det igjen:
Nødhjelpstjenestene i Norge hører inn under tre departementer (minst) og (minst) tre strukturer: Helseforetakene (ambulanse), kommunene (brannvesen) og politidistriktene. Resultater er svak koordinering og lange responstider. Når du ringer 110, 112 eller 113 i Norge kan du komme til 48 ulike steder. Kun to av dem (Brann og ambulanse i Trondheim, der de har hatt Smarthelp [Merk: Jeg sitter i styret til dette firmaet.] siden høsten 2014) vet øyeblikkelig hvor du er, resten må spørre (og håpe at du a) kan snakke, helst norsk, og b) vet hvor du er.)
Sammenslåing av alarmsentraler og samarbeid med andre instanser (Luftambulansen, Folkehjelpen, etc.) treneres, tross at Stortingsvedtak foreligger. (Eller for å si det litt mer direkte: Hvorfor i all verden har politidirektøren fremdeles jobb?) Så lenge ansvaret for helhetlig ytelse ikke er samlet, er det i manges interesse å trenere digitalisering, siden ingen representerer pasientene, som dessuten hindres i å vite hvor ille situasjonen egentlig er.
Anskaffelsesprosessene hindrer innovasjon
I Norge legges ting ut på anbud, noe som fører til a) at alt må spesifiseres på forhånd, helst av folk som ikke har dyp teknologikunnskap men er svært redde for å gjøre feil, b) at kostnadene går i været siden alle eventualiteter må dekkes og antallet kokker stiger over alle støvleskaft, og c) alle fokuserer på «leveransen» av et eller annet produkt fremfor hvordan man skal jobbe i fremtiden.
Riktignok har Innovasjon Norge fått presset gjennom noe som kalles «innovasjonspartnerskap«, men det er ikke stort mer enn at man flytter spesifikasjonen enda lenger frem.
Det er lite rom for «design thinking» innen norsk anskaffelsesreglement, og når det er det – som for eksempel innen det som tidligere het OFU-ordningen – skjer det som regel at teknologien leveres, men så blir den ikke kjøpt og brukt, selv om den virker.
Man skal lage komplette løsninger med en gang
I korthet (se denne bloggposten for mer): I helsevesenet har man det med å forlange at et nytt system skal håndtere alle muligheter (og alle kombinasjoner av muligheter) fra begynnelsen av, heller enn å gjøre som Facebook gjør: På spørsmål om man er i forhold, er svarmulighetene «Ja», «Nei», og «Det er komplisert».
Ved først å lage et enkelt system som dekker de fleste (enkle) situasjoner, og deretter bygge det ut, lærer man mens man går, bruker ikke for mye penger før man har resultater, og setter dessuten i gang en forenklingsprosess, slik at man kanskje ikke trenger å forholde seg til de mest sjeldne kombinasjonene i det hele tatt.
Innovasjon er sett på som noe som skal drives på siden av organisasjonene
Alle nye systemer i det offentlige starter som et prosjekt, med en gang. Men skal innovasjon bli en mer permanent prosess, kan den ikke eksistere på siden av en eksisterende organisasjon – i stedet må man sette seg klare mål (formulert ut fra hva kunden eller brukeren trenger, ikke ut fra hva organisasjonen ønsker) og deretter implementere dem gradvis, først med enkle løsninger (se over).
Altinn I ble startet av Skattedirektoratet og Brønnøysund, basert på en ide om en forhåndsutfylt selvangivelse med toveis kommunikasjon, og finansiert over drift – alt for å unngå elefantsyke.
Altinn II ble gjort som et tradisjonelt prosjekt med anbud og kravspesifikasjoner, og oppnådde ikke i nærheten av de samme effekter (men brukte masse ressurser.)
Man tillater at parallelle systemer med samme funksjonalitet bygges opp
Kan noen besvare dette spørsmålet, som jeg har stilt en rekke ganger i mange fora, for meg: Hva er det Digipost gir meg som jeg ikke allerede har i Altinn?
Conway’s lov (en av de digitale nerdelovene) sier at systemer følger organisasjonsgrenser, og for meg er Digiposts fremste målsetting at Posten skal ha noe å gjøre etter at brevposten er borte. At man allerede har en sikker kanal i Altinn (som riktignok ser litt gammeldags ut og trenger en oppfriskning). Altinn tillater allerede utsenderne å bare bruke Altinn, hvorfor i all verden skal jeg som forbruker tvinges til å forholde meg til to systemer bare fordi offentlige etater er sjalu på Skattedirektoratet og Brønnøysund og helst vil ha sin egen IT-avdeling?
Man tenker ikke systemer som distribuerer informasjon til brukeren og lar dem tenke selv
En gang tilbrakte jeg en hel dag med å sitte i gangen på et av våre store sykeshus og vente på at noe skulle skje.
Etterhvert begynte jeg å notere meg hva sykepleierne gjorde, og fant ut at svært mye – kanskje mesteparten – av tiden deres gikk med til å a) finne ut hvor noe var («Hvor er legen?») og b) finne ut om noe hadde skjedd («Har pasienten fått middag?»).
Tenk om vi satte en mobilsender på hver lege og alle gikk rundt med en mobil terminal der man registrerte (f.eks. ved strekkoder) at ting hadde skjedd. Da kunne sykepleieren se at legen er i operasjonssalen eller på vei tilbake fra møte, og legen slipper calling og annet tøys. Medisineringssystemet kan se at pasienten har fått middag og derfor ikke skal ha medisinen før om to timer. Det er på høy tid at vi innfører objektorientert tenking til helsevesenet – det var tross alt Norge som oppfant konseptet.
Et fellessystem trenger ikke inneholde alt på en gang. Hvis man forteller folk hvor noe er og hva det inneholder, slipper man en masse frem og tilbake. Etterhvert vil noen bygge systemer på toppen av denne informasjonen – og da får man enda mer innovasjon.
Man sammenligner nye løsninger med noe perfekt, ikke med dagens løsning
Kjernejournal og andre sentrale informasjonslagre er tilgjengelige for alle som har rettmessig tilgang – på en gang. Dette introduserer sikkerhetsrisiki, naturligvis, og en av dem er at noen kan snike seg inn og urettmessig lese din helseinformasjon. Dermed har vi fått noen år med frem og tilbake og mange vektige møter om hvordan man kan gjøre systemet fullstendig sikker.
Men da jeg jobbet på Rikshospitalet som 20-åring fulgte papirjournalen pasienten – og lå og fløt i nærheten av pasienten, på nattbord og skrivebord og i posthyller og over alt. Mye leting etter journaler som ingen visste hvor var – og hadde jeg vært interessert, kunne jeg lese så mange journaler jeg ville.
Sikkerheten i sentrale registre er ikke 100% (det er nesten umulig.) Men den er bedre enn den var med papirjournaler, og det er det man må vurdere den etter.
Man ser ikke at verden har endret seg
Over 90% av nordmenn har smarttelefon, så og si alle har mobildekning, og slik ser det ut. Dermed er en ny plattform etablert, en plattform vi kommer til å ha i lang tid fremover.
Gjett hva som skjer om man foreslår løsninger basert på smarttelefon? Øyeblikkelig kommer spørsmålet: Ja, men hva med de som ikke har mobiltelefon, da? (Alternativt, hva med de som bare har en gammel Nokia?) Svaret er enkelt: A) De dør snart, og b) de har dagens løsning.
Ferdig med det.
Informasjonsteknologien er ikke ny. Jeg sendte min første epost i 1985, og jeg var ikke spesielt tidlig ute. Vi har hatt Internett i så og si alle hjem i hvert fall i femten år. iPhone kom for ti år siden. Vi har kunnet bestille taxi via Uber eller Taxifix i flere år allerede – hvorfor i all verden finnes ikke noe tilsvarende for helsevesenet?
Svaret ligger ikke i teknologien, men i de mange faktorene rundt. Felles for dem alle er institusjonalisering: At en organisasjon, som opprettes som et verktøy for å få gjort en jobb, etterhvert får en verdi i seg selv, skapt av de som har en egeninteresse av dens fortsatte eksistens. Som en eller annen sa: «Vi starter med å jobbe for kunden og ender med å jobbe for økonomisjefen.»
I helsevesenet har man ikke engang den økonomiske unnskyldningen. Det er på høy tid at vi skjære gjennom og digitaliserer med billige, raske, og distribuerte sentraliserte løsninger, at vi bannlyser dobbeltarbeid, og at vi slutter med å lage systemer som allerede finnes og er i bruk andre steder, inkludert i andre helseforetak enn ens eget.
Referanse:
Denne artikkelen er en lett redigert versjon av en innlegg Espen Andersen har publisert 25. september 2017 på bloggen «Tversover» med overskriften «Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?".