The Limits to Growth er fremtidsstudien som skapte fullstendig furore. Den rokket så mye med den rådende tanken om evig vekst at den møtte massiv motstand i flere tiår. Hvordan er studien relevant i dag?
I år er det 50 år siden The Limits to Growth (heretter LtG) ble utgitt. Selv med motstanden den ble møtt med, ble studien likevel en viktig katalysator for det som er så selvsagt i dag, at vi lever på en planet med begrensede ressurser.
Jørgen Randers er den heldige norske fysikeren som litt tilfeldig endte som en sentral person i det som må være verdens mest kjente fremtidsstudie.
- Jeg var en ung mann fra Oslo 3 som skulle ta en doktorgrad i fysikk ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), men etter at jeg litt tilfeldig hørte en forelesning med Jay W. Forrester om system teori og bruk av matematiske metoder på samfunnsproblemer, endret jeg akademisk kurs, forteller Randers.
Han endte med en doktorgrad i systemdynamikk og som én av fire forfattere av LtG som utkom i 1972 etter oppdrag av tenketanken Club of Rome. Randers var sentral i teamet som jobbet frem rapportens 12 scenarier for global utvikling fra 1970 til år 2100.
LtG var den første fremtidsstudien som brukte numeriske datamodeller til å utforske hvordan verden kunne utvikle seg over tid.
Tiårene etter andre verdenskrig var preget av progresjon, befolkningsøkning og økonomisk vekst. Det rådende verdenssynet var at god samfunnsutvikling krevde fortsatt vekst.
Men etter hvert vokste en skepsis til tankegangen frem hos flere. Er evig vekst egentlig mulig? Med 60-tallets romekspedisjoner fikk folk også se jorden i et annet perspektiv. Bilder av en liten blågrønn kule i et enormt ugjestmildt øde, viste tydelig at vi ikke levde på en endeløs planet. Dette var utgangspunktet for LtG-teamets datamodell.
Jørgen Randers var i kjerneteamet som skrev verdens mest diskuterte fremtidsstudie.
- Vår studie viste at den sterke demografiske og økonomiske veksten ikke var tilpasset jordens ressurstilgang, og at misforholdet kunne bli et omfattende problem. Men vi som arbeidet med scenariene så også at vi kunne unngå problemene hvis de bare ble håndtert i tide, forklarer Randers.
Det skulle vise seg at mange oppfattet LtG ganske annerledes.
Kort tid etter at studien var utgitt, kom en anmeldelse på førstesiden av New York Times Literature Review. Tre økonomer slaktet studien fullstendig. Selv sier Randers at dette oppslaget nok bidro til at LtG ble så kjent, med 3-4 millioner solgte eksemplarer på 36 språk.
Det som fulgte gikk fra å være en vitenskapelig til en politisk debatt, drevet av ideologi og særinteresser. Samfunnsøkonomene var spesielt kritiske, mens mange andre grupper i samfunnet kastet seg etter hvert på.
- Dypest sett var dette en paradigmedebatt – en konflikt mellom to ulike verdensoppfatninger, sier Randers og utdyper videre:
-På den ene side en oppfatning om at verden er stor og den teknologiske utviklingen rask. På den andre side en oppfatning om at verden er begrenset og at ny kunnskap ikke alltid vil komme raskt nok til å løse alle problem i tide – før de tvinger frem ubehagelig adferdsendring.
Paradigmekonflikten utartet etter hvert til en overforenklet debatt for og imot vekst.
Da Randers og kollegene på MIT begynte arbeidet med LtG forutså de ikke den intense motstanden de ble møtt med.
- Hovedbudskapet vårt om at vi måtte redusere vårt økologiske fotavtrykk, var for oss så selvfølgelig at det var utenkelig at noen kunne være uenig i det, sier Randers.
Men LtG ble angrepet om og om igjen basert på den feiltolkning at boken argumenterte mot økonomisk vekst, mens den i realiteten argumenterte for en begrensning i menneskehetens økologiske fotavtrykk. Til slutt ble motstanden så kompakt at mange etter hvert avfeide LtG som en dommedagsprofeti med feilaktige prediksjoner, gjerne uten å ha lest den selv.
- Av de 12 ulike scenariene vi beskrev, var 6 positive, altså spådde vi heller ikke en uunngåelig undergang slik mange påsto at vi gjorde, forklarer Randers.
Cassandra var den greske gudinnen som forutså Trojas ødeleggelse. Hun advarte trojanerne om grekerne som skjulte seg i den trojanske hest, og selv om hun kom med en gyldig advarsel, ble hun latterliggjort. Ingen ville tro på henne. For hvem vil vel tro på dårlige nyheter?
Ifølge en senere rapport til Club of Rome, Limits to Growth revisited fra 2011, ble kritikken mot studien spesielt krass på 1980 og 1990-tallet. Randers og hans medforfattere ble beskylt for å ha skjulte motiver, deriblant at de ønsket å avskaffe demokratiet og innføre diktatur på verdensbasis.
Hvordan var det å stå i den tidvis usaklige kritikken i så mange år?
- Tungt, svarer Randers, fordi vi ikke hadde noen kortsiktig fordel av å slåss for et bærekraftig verdenssamfunn. Det ble så tungt at jeg ga opp to ganger underveis – i 1981 og i 2011, for å søke ny motivasjon i alternativ aktivitet, i 1981 som rektor på BI og i 2011 for å skrive en bok («2052») om hva som vil skje når folk nekter å lytte til budskapet fra LtG.
Etter årene som rektor på BI har Randers kontinuerlig undervist studenter i fremtidslære ved skolen. De siste årene har han hatt et undervisningsopplegg om LtG i studieprogrammet Grønn vekst sammen Per Espen Stoknes. Der har han delt én av sine innsikter:
- Jeg sier til studentene at om de skal lage en innflytelsesrik fremtidsstudie, må de sørge for å tråkke noen ettertrykkelig på tærne. Pass på å komme med et budskap som provoserer nok til at det blir en debatt. Punch where it hurts! Og om du virkelig vil ha effekt, må du gjøre motstandere så sinte at de kommer med høylytt og krass kritikk, sier Randers med et lurt smil.
LtG var scenarioanalysen som forutså problemet «overshoot» - det vil si overskridelse av planetens bærekapasitet - med påfølgende reduksjon i velferd, uten at det ledet til sterk respons fra samfunnet.
Jørgen Randers har nå 50 år mer livserfaring. Om han kunne snudd tiden tilbake, hva ville han gjort annerledes?
- Jeg hadde fokusert mer på å skape støtte i samfunnet for å gjennomføre endringer raskt for å unngå overshoot og kollaps. Og få folk til å forstå at vi snakker om å stoppe veksten i vårt økologiske fotavtrykk, ikke stanse den økonomisk veksten, sier Randers.
- For at en fremtidsstudie skal ha effekt er det ikke nok å få et stort opplag. Man må ha et budskap som gir folk flest en fordel på kort sikt. Man må sørge for at den kortsiktige fordel bidrar til å løse det underliggende problem på lang sikt. Analogien er å få folk til å kjøpe dyre klimavennlige elbiler ved å la dem kjøre i bussfilen. Og den kortsiktige fordelen må kommuniseres, sammen med behovet for langsiktig løsning, fortsetter Randers.
Studier av fremtiden kan hjelpe oss å forutse problemer og oppdage muligheter forbi neste bakketopp. De kan få oss til å tenke utenfor boksen og fri oss fra våre fastlåste tankemønster.
Vi er nå midtveis i LtG varslede krise. Til tross for motstanden, har budskapet fra denne fremtidsstudien likevel sunket inn? Har det uhørte likevel blitt hørt?
FNs klimarapport fra høsten 2021 var tydelig på at vi ikke lenger kan fortsette i samme løpebane. Studenter og elever har skulket skolen for å demonstrere mot politikernes manglende håndtering av klimakrisen. Finansmiljøene er økende opptatt av bærekraft og grønne muligheter. Sirkulærøkonomi som handler om gjenbruk av jordens ressurser, former stadig flere av næringslivets forretningsmodeller.
Selv om det har tatt lang tid å komme hit, har vel budskapet likevel sunket inn - og er ikke lenger en kontrovers. Med utgangspunkt i planetens tåleevne, har vi forstått at det finnes grenser for vekst.
Artikkelen ble først publisert i fagbladet Forskningspolitikk 01/2022.
LtG er en fremtidsstudie fra 1972 som tar for seg 12 scenarier om verdens utvikling frem til 2100. Den er basert på den systemdynamiske simuleringsmodellen World3, som den gang var nybrottsarbeid og ble kritisert for å være for pessimistisk, men ingen av scenariene varslet uunngåelig undergang.
I etterkant har det kommet flere reviderte versjoner av studien, blant annet Beyond the Limits i 1992, The Limits to Growth: The 30 years Update i 2004. Randers utga også boken 2052 - A global forecast for the Next Forty Years i 2012 der han i stedet for å beskrive alternative scenarier presenterte sin prognose for verdensutviklingen fra 2012 til 2052.
I anledning 50-årsjubileet planlegges det markeringer over hele verden.
The Limits to Growth var et oppdrag fra Club or Rome. Denne tenketanken sitt formål er å drøfte komplekse samfunnsutfordringer i systemperspektiv, altså i skjæringen mellom tekniske, sosiale, økonomiske og politiske forhold.
Romaklubbens medlemmer (tradisjonelt rundt hundre personer) utgjør et globalt mangfold av samfunnsengasjerte og erfarne intellektuelle, forskere, forretningsfolk, tidligere statsledere og personer fra sivil sektor. Jørgen Randers har vært medlem i årtier og er også styreleder i The China Association for the Club of Rome (som er en av Romaklubbens 24 nasjonale tilstedeværelser).
Publisert 22. mars 2022