Vi kan håpe at arven fra 22. juli blir et mangfoldig demokrati med åpenhet og humanitet, skriver Guri Hjeltnes, professor II ved BI.
KOMMENTAR: Guri Hjeltnes om historie
I en spalte som «Historisk» er tidsspennet gjerne flere tiår, ja århundrer bakover. Hvilket perspektiv kan vi anlegge på 22. juli - bare fem år etter?
Så mye enklere ville det vært om denne teksten kunne vært skrevet fra ståsted 2026 - 15 år etter 22. juli 2011.
Da hadde vi visst mer om hvordan sorg og traumer har virket inn på menneskene i landet Norge, på overlevende og etterlatte, om hvordan det norske samfunnet taklet alle utfordringene som veltet fram etter terrorangrepet og drapene 15 år tidligere.
Fem år gir ingen vid horisont. Det har vært en intens tid med individuell sorg, kollektiv sorg og spontane minneriter, med rosetog, lys, blomster. Det umiddelbare budskapet var demokrati, åpenhet og kjærlighet i et flerkulturelt samfunn.
Har alle disse honnørordene blitt med videre?
Minnekultur?
Kan vi snakke om en minnekultur rundt 22. juli allerede nå? Svaret vil variere etter de øyne som ser, det kan svares både ja og nei eller et både og. For å si det enkelt - en minnekultur oppstår der mennesker skaper mening.
Kyrre Kverndokk har formulert det slik: - Mennesket er meningsskapende av natur, og meningsdannelsen etter slike hendelser «handler om å gjenetablere det verdigrunnlaget samfunnet er tuftet på».
Dette arbeidet startet med statsminister Jens Stoltenberg som sentral ideologisk leverandør om «mer demokrati, mer åpenhet og humanitet, men aldri naivitet».
I alle Stoltenbergs taler ble de pårørendes smerte framhevet som kvalitativt annerledes enn nasjonens. Ved å markere et skille mellom de pårørendes sorg og en offentlig sorg, muliggjorde han en definisjon av «22. juli» som en felles nasjonal erfaring, samtidig som bevisstheten om og ydmykheten for en annen og nærmere sorg ble bevart. Det må være sentralt å ivareta denne forståelsen, i arbeidet med framtidas minnemarkeringer.
Hvilket samfunn?
Sorg og minne er prosesser som skaper overgangen fra en traumatisk fortid til ei framtid. Vektleggingen av fortid og framtid forskyver seg etter hvert mot spørsmål om hvilket samfunn vil vi ha.
I dagene etter 22. juli ble over 20 000 skriftlige hilsener - kort og brev - lagt ned i Oslos gater og i Hole kommune. Kjærlighetserklæringer og kondolansehilsener, men mange av dem inneholder også nettopp spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker oss.
- De er politiske motsvar til det «rene» samfunnet gjerningsmannen selv har gitt som motiv for sitt angrep, sier seniorforsker ved HL-senteret Alexa Døving som har arbeidet med dette materialet.
Brevene og kortene er blitt et historisk materiale bevart i Riksarkivet: De er i dag «relikvier» fra de første minnesmonumentene, men er også del av en historie om den første responsen på terroren.
Minnekultur består av mange forskjellige kulturuttrykk: ritualer, monumenter, men også populærkultur. Hva kan vi se per i dag? Vi har de ulike markeringene som fant sted 22. juli 2016, men det har kommet inn nye elementer hvert år.
Vi kan på et vis si at det ennå ikke er blitt helt faste ritualer knyttet til 22. juli. Kanskje vil det aldri komme helt faste ritualer? Kanskje vil minneritualene utvikle seg langsomt og endres i løpet av et par tiår. Bør det faktisk være en stor markering hvert år?
Balansen er vanskelig mellom det å rippe opp, rive opp sår og smerte hvert år, og det at et samfunn «aldri må glemme» og vil skape en verdig markering av ofrene for terrorangrepet. En større markering hvert femte år, en mer lavmælt for øvrig-som med opplesing av navn på de døde?
Utøya er «tatt tilbake»
De siste par åra er Utøya «tatt tilbake», utviklet i bygningsmasse og i innhold. Det er etablert et nytt læringssenter på Utøya skal bringe nytt innhold til minnet om 22. juli.
De sterke og nærgående sms-ene som nå er utstilt bringer oss «tett på» terroren - fra ofrenes perspektiv. De forteller om at ofrene var mennesker fylt av omsorg og kjærlighet. Dette er viktig for å bearbeide traumet og for sorgprosessen. Om de vil fungere for å løfte blikket og stille de framtidsrettede spørsmålene vil vise seg.
Ennå finnes det ikke noe nasjonalt minnested. Om det kommer? Tja. Striden og uenigheten rundt Sørbråten har ikke vært et vakkert skue og viser at plassering og utforming av minnesteder må gjøres med betydelig klokskap. Å ha transparente og deltakende prosesser synes å være viktig - det handler om demokrati. Ringen med navnene til de drepte på Utøya er blitt vellykket fordi de pårørende var aktivt involvert i prosessen.
Fortellingene fra Utøya er mange, det har mediene på ny vist gjennom en lang rekke intervjuer med overlevende, pårørende og myndighetspersoner de siste ukene.
- Vi kan likevel se konturer av noen hovedfortellinger, sier statsviteren Claudia Lenz ved Det europeiske Wergelandssenteret i Oslo.
Sikkerhet og kjærlighet
Det er gjerne de to temaene kjærlighet og sikkerhet. Sikkerhetsdiskusjonene måtte komme og pågår for full styrke. «Beredskapssenteret har vært et mareritt», sa statsminister Erna Solberg til VG (11.7 2016).
Diskusjonen rundt sikkerhet er også del av bearbeiding av traume. Kunne 22. juli vært unngått - hvor høy pris er samfunnet villig til å betale for sikkerheten? Ordskiftet på sosiale medier, er det blitt mer eller mindre sivilisert? Medieforskerne er i sving.
Vi vet faktisk ikke hvordan framtidas Norge vil se ut. Det flerkulturelle var rett etter 22. juli sterkt framme som motsvar på terroren. Vil det ivaretas videre? Og så kan man håpe, når de lange linjene skal strekkes om 15 år, at arven fra 22. juli ble et mangfoldig demokrati med åpenhet og humanitet.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladet 23. juli 2016 med overskriften "Sog og minne - fem år etter" under vignetten "Historisk".
Tekst: Guri Hjeltnes, professor II ved Handelshøyskolen BI ogdirektør ved Senter forstudier av Holocaust oglivssynsminoriteter