At Norges største massemorder tapte sin sak om soningsforholdene, er en seier for menneskerettighetene, skriver Ole Gjems-Onstad.
KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om menneskerettigheter
Norge blir ikke verdensledende på menneskerettigheter ved stadig å være «flinkest i klassen» og alltid tøye rettighetene lenger.
Å ta vare på menneskerettighetene, er også å sette grenser for hva de kan brukes til.
Breiviks forsvarer uttalte momentant at saken ankes til Høyesterett. Opprettholder Høyesterett den grundige og enstemmige vurdering fra Borgarting lagmannsrett, kan Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg bli neste etappe.
Ved åpningen av Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter uttalte direktøren at vi bør ha de beste forutsetninger for å være verdensledende på menneskerettigheter. Ulikt det mange tror, gjør ikke Norge det ved stadig å være «flinkest i klassen» og alltid tøye rettighetene lenger.
Spesielt isolasjonsbegrep
Ingen kjenner på forhånd EMDs eventuelle konklusjon. Det er ingen tidligere dom fra EMD som omhandler soningsforhold lik Breiviks. Men man skal anvende et temmelig spesielt isolasjonsbegrep for ut fra sakens fakta å konkludere med «nedverdigende» eller «umenneskelig» behandling:
4 000 brev over fem år (2 pr. dag), daglig to timer sosial kontakt med ansatte, ukentlige samtaler med fengselsprest, halvannen time ukentlig samtale med besøksvenn, samtaler med sykepleier han selv stoppet, fjernundervisning ved Universitetet i Oslo med flere avsluttede eksamener, tilgang til aviser, TV, film, play-station og senere X-box; telefonsamtaler med kvinnelige beundrere han selv avrundet.
Langt igjen til umenneskelig eller nedverdigende
Bruk av glassvegg ved besøk, antall kroppsvisitasjoner og manglende samvær med andre innsatte (som Breivik også har ønsket skulle være fengslede fascister), kan kanskje diskuteres; men det kan være langt igjen til EMD sier umenneskelig eller nedverdigende.
Som en menneskerettsaktivist sa da hun leste tingrettsdommen: Jeg har sett fengsler i andre land. Der lider de. Dette er særnorsk provinsialisme og skader kampen for menneskerettighetene.
Grenseløs ressursbruk
En konsekvens av å myrde 77 uskyldige mennesker er at man blir forhatt. Også en massemorder har menneskerettigheter og krav på beskyttelse mot at noen tar hans liv.
Men når isolasjon er nødvendig for å beskytte mot konsekvenser av egne handlinger, hvor mye skattepenger skal da brukes for å hindre at denne «selvpåførte» isolasjonen gjør livet ukomfortabelt?
Ressursbruken på massemorderen og hans narsissistiske krav på mer er grenseløs. Hadde Norge hatt 10 eller 100 eller 1000 Breivik-er, ville vi for lengst ha sagt stopp. Når vi, til dels arrogant, uttaler oss om forholdene i andre land, glemmer vi at psykopatiske myrderier der nesten er dagligdags.
Under et voldsomt press
Menneskerettighetene kan forvirre med en utopi om at det alltid finnes en god løsning.
Av lagmannsrettens dom fremgår tydelig at Breivik ikke angrer. Han klager over hodepine. Det må være makaber lesing for pårørende etter Utøya.
Skulle Breivik ta inn over seg hva han gjorde, kunne resultatet bli en alvorlig depresjon og kanskje selvmord. Å bli «frisk» ville her være å få det virkelig vondt – der ingen menneskerettigheter hjelper.
En kommentator skrev at lagmannsretten ga etter for den folkelige rettsfølelsen. Menneskerettsjusen skal ikke bøye seg for stemningsbølger, men den overlever ikke på sikt som et politisk korrekt språk for opphøyde eksperter som velgerne i et demokrati ikke forstår.
Menneskerettighetene er i dag under et voldsomt press; noe skyldes menneskerettsorganenes uvilje mot å tilpasse seg en bevegelig virkelighet. Prisen for ikke å lytte er brutal og kan komme brått: Brexit, Trump, AfD, le Pen, Wilders osv.
Inflaterte menneskerettigheter
Aktivistiske dommere, ikke minst ved EMD, har bidratt til å inflatere og devaluere menneskerettighetene til å omfatte langt mer enn de fleste forstår.
Norsk debatt eskaleres ofte ved anklagen «Brudd på menneskerettighetene». Det høres ille ut, men kan omfatte børsnoterte selskapers rett til varemerker og klageregler for parkeringsbøter.
Vi kan alle feile, også menneskerettsorganer. Her som ellers må man slå retrett der man har kommet inn på et uheldig spor.
Urimelig vern for alvorlig kriminelle
I for stor grad oppfattes menneskerettigheter i en del land å gi et urimelig vern for alvorlig kriminelle. Blir de nasjonale domstoler for engstelige for å få sine avgjørelser tilsidesatt av EMD, låses utviklingen.
Å endre Den europeiske menneskerettskonvensjon forutsetter enighet fra alle 47 medlemsstater: et håpløst prosjekt. Men EMD må ha nye saker å ta stilling til for å kunne angi en ny kurs.
Forbud mot dobbeltstraff
En dom fra november 2016 illustrerer at Norge ga EMD mulighet for en viss kursendring.
To personer var i Norge dømt til fengsel for skatteunndragelse av store beløp. De hadde også fått tilleggsskatt. Dermed kunne fengselsstraffene komme i strid med en lang og komplisert rettspraksis fra EMD om forbud mot dobbeltstraff.
Advokaters råd til skatteunndragere har forenklet vært: Aksepter og vær glad for tilleggsskatten; nå slipper du fengsel.
Kursendring fra Strasbourg
EMD sa imidlertid at tilleggsskatt og straff kunne kombineres. Dommen sier ikke uttrykkelig at tidligere rettspraksis fravikes, men forstås mest naturlig som en kursendring.
Hadde norske dommere her vært for engstelige for å bli tilsidesatt i Strasbourg, ville EMD vært uten denne mulighet til å utvikle menneskerettsjusen i en mer fornuftig retning.
Levakovic-saken
I Danmarks mest omtalte sak om menneskerettigheter i 2016, Levakovic, valgte dansk Høyesterett ikke å gi Strasbourg en slik sjanse. Domstolen mente det ville stride mot EMK å utvise en 46-årig kroatisk statsborger som kom til Danmark tre år gammel. Mannen hadde en kronisk kriminell løpebane med 27 straffedommer, herunder for vold, og en konsekvent asosial, ikke korrigerbar adferd.
Selv om barnevernet grunnet Levakovics forsømmelse av barna, tvangsmessig hadde plassert dem hos andre, dro dansk Høyesterett likevel «familiekortet». Den lot hensynet til de to barna på 15 og 11 år, og deres ukentlige besøk hos faren i fengslet, telle mot utvisning.
Upopulær dom
Resultatet ble en veldig upopulær dom som svekket menneskerettighetene ytterligere i dansk opinion, og ingen mulighet for Strasbourg til å gi nye signaler.
Å fremme menneskerettigheter kan kreve mot. Den dristigheten hadde de tre dommerne i Borgarting lagmannsrett.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 3. mars 2017.