Samfunnet har ikke råd til å håpe at nettbrukerne lærer seg kildekritikk. Kan vi finne hjelp i økonomenes verktøykasse?
For grublere er romjulstiden en høyaktivitetsperiode med mulighet til å filosofere over årets hendelser. Hva har gjort inntrykk?
For 2017 kommer «falske nyheter» høyt opp. Norsk språkråd kåret «falske nyheter» til årets nyord, og statsministeren tok det opp i nyttårstalen. Vi hører at millioner av velgere i USA kan ha lest - og muligens blitt forført av - falske nyheter.
The Economist rapporterte at ledere for Facebook, Google og Twitter ble kalt inn til Kongressen for å forklare hvordan desinformasjon på deres steder var blitt plantet av russiske provokatører.
En økonoms tanker løper umiddelbart i retning av to fenomener: forurensning og fellesgoder.
Økonomenes verktøykasse
Akkurat som en elv med rent fjellvann kan bli forurenset av fabrikkutslipp, kan en strøm av nyheter bli forurenset av fabrikkerte nyhetsslipp og alternative fakta.
En kunne da tenke seg å lete i den verktøykassen økonomer har festet merkelappen «mot forurensning» på. I den ligger blant annet: eierskapstildeling, standardkrav og avgifter.
Av disse er kanskje standardkrav mest aktuelt. Men akkurat hvordan verktøyet skal anvendes, er langt fra klart. For i valget mellom ytringsfrihet og forurensningsfrihet, velger vi ytringsfrihet.
Likevel kunne vi tenke at «standardkrav» kunne omfatte en offentlig kvalitetsvurdering der tilsyn à la Finanstilsynet eller Mattilsynet sjekket større webbaserte operatører (i USA f.eks. Facebook).
Digital storebror
Da vil vi imidlertid kunne komme til å frykte at kontrollørene kan få problemer med å skille fakta, prosedyrer og meninger, ettersom det er forskjell på å gradere rutiner på et kjøkken og arbeidsmetodikken til et nettsted. I verste fall kan velmente kontroller gradvis gli over til å bli en digital Storebror og sensur.
Tenk bare på kompleksiteten av aktivitetstyper på nettet. Det finnes et gigantisk antall blogger, småbutikker, aktivister, lokalforeninger, idrettslag. You name it. Graden av kompleksitet er proporsjonal med viktigheten.
Hjelp fra roboter?
Samfunnet har imidlertid ikke råd til å krysse fingrene og håpe at ondsinnede sabotører besinner seg eller at nettbrukerne lærer seg kildekritikk.
Kanskje kunne vi få hjelp fra et ellers fryktet hold: roboter og algoritmer. De som fabrikkerer nyheter i tusenvis og lager egne fakta, etterlater seg spor. Disse sporene kan robotsporhunder sniffe seg frem til. Og i stedet for at tilsynet skulle stenge nettsteder, kunne det lage en varselliste. Eventuelt også gratis filtre.
Krysser fingrene
Hvem skal betale for varsler, filtre og tilsyn? Vel, skattebetalerne. Nyhetsformidling er et fellesgode - som nasjonalt forsvar. Fellesgoder åpner for gratispassasjerer, så finansieringen av dem må være pliktig - via skatt.
Inntil videre må vi krysse fingrene for at informasjonen som tilflyter stemmegiverne i USAs kongressvalg, ikke er helt forgiftet. Får vi en Kongress med mange mini-Trump-er, blir det mørkt. Ja, da blir det natta.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 23. januar 2018 med overskriften «Kan økonomenes verktøy brukes mot falske nyheter?».
Tekst: Erling Røed Larsen, forskningssjef i Eiendomsverdi og professor II, Handelshøyskolen BI