Hva hjelper det å undervise fremtidens ledere i etikk når ledere og enere på ulike felt får jukse seg til suksess?, utfordrer Linda Lai.
KOMMENTAR: Linda Lai om ledelse
Mediene forteller oss nærmest daglig om korrupte ledere. Ledere begår underslag. Ledere pynter på bedriftens regnskaper. Ledere bestikker. Ledere driver med innside-handel. Ledere lyver til kunder og politikere.
Ledere «pynter» cv-en til det ugjenkjennelige.
Juksesyken, eller juksekulturen, er en side av arbeidslivet som fagbøkene i ledelse skriver lite om.
Kultur for å jukse
Juksekulturen finnes ikke bare innen ledelse. Idrettsstjerner bruker ulovlige steroider. Journalister plagierer andres tekster. Studenter jukser på eksamen. Forskere fusker. Helsepersonell jobber uten nødvendig autorisasjon. Jobbsøkere forfalsker vitnemål og attester.
Noen mener det aldri har vært mer juks enn nå. Andre peker på at mediene skriver stadig mer om ledere og andre som jukser. Denne eksponeringen av jukserne bidrar paradoksalt nok til å øke juksingen - ikke redusere den.
JUKS SMITTER
Når juksing blir sett på som vanlig, fremfor som et sjeldent unntak, gir det en smitteeffekt. Den effekten kjenner vi fra andre områder. Jo mer vanlig noe ulovlig eller uetisk er, desto lettere er det å finne tilsynelatende gode unnskyldninger for å gjøre det samme selv. Og til å slutte å se på juks som juks.
For eksempel mener mange at det ikke er kritikkverdig å laste ned musikk uten lov, å snyte på skatten eller ta med seg litt kontorrekvisita fra arbeidsgiver.
I en juksekultur har man høy toleranse for juks. Man tar det nærmest for gitt at de fleste jukser i større eller mindre grad for å oppnå personlige fordeler og lykkes.
Menn jukser mer enn kvinner
Menn jukser mer enn kvinner og tolererer det også i større grad fra andre. Menn ser oftere bort, mens kvinner i større grad mener det er grunn til å reagere og sanksjonere mot jukserne. Forskere er opptatt av om kjønnsroller, risikovillighet, testosteronnivå og mange andre faktorer kan forklare disse forskjellene.
Holdningene til en juksekultur er også viktige. Menn som søker seg mot lederstillinger mener at det er mer juks i arbeidslivet enn kvinner med samme lederambisjoner. Menn mener med andre ord i større grad at «alle gjør det», - at det hersker en juksekultur. Da øker også risikoen for at menn rettferdiggjør og bruker juksing for å lykkes i kampen om lederstillinger og jobbsuksess.
Flere menn enn kvinner ønsker seg lederstillinger, spesielt innen næringslivet. Menns mer positive holdninger til juks bidrar ikke bare til å opprettholde en skjev kjønnsfordeling blant ledere. De bidrar også til at juksingen øker over tid.
Håp for fremtidens ledere?
Hva da med den unge og tilsynelatende rause og idealistiske generasjon av fremtidige ledere?
Forskning viser at juksing blant studenter er spesielt illevarslende for senere juksing i arbeidslivet. De som jukser mens de er studenter, jukser og lyver også mer når de kommer i jobb og bryter flere av reglene på en arbeidsplass.
Dessverre viser undersøkelser fra innland og utland at en høy andel studenter innrømmer at de har jukset. Juksingen skjer på mange måter, ikke minst ved å plagiere andres tekster fra nettet. Nettet gjør det lettere å jukse, og mulighet gjør tyv. Plagiering er vanlig. Mange studenter mener at det ikke er kritikkverdig å presentere andres tekster som sine egne. Målet helliger middelet, nettopp slik juksekulturen legger opp til.
Medisin mot juksesyken?
Norge er ikke blant de aller beste landene, slik mange tror, men heller ikke blant de aller verste, når det gjelder juksekultur. I landene med sterkest juksekultur, gir det status å jukse. Men jo vanligere det blir å jukse, desto større er risikoen for at juksing etterhvert gir status.
Det monner lite at det undervises i etikk på universiteter og høyskoler, så lenge ledere og andre enere på sitt felt viser oss andre at juks er «en del av gamet» og veien til personlig suksess. Jukserne har ofte lite å frykte.
Og i en juksekultur av verste sort blir jukserne etterhvert dyrket som helter. Er det dit vi vil, eller bør vi ta grep mot juksesyken?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 23. november 2015.