I samfunnet bidrar humanister til å skape verdi gjennom mangfold, skriver Anne-Britt Gran, professor og humanist ved BI.
DEBATT: Anne-Britt Gran om krisen i humaniora
Humanistisk forskning trenger ikke være like fri og unyttig som kunsten. Humaniora kan både være et middel og ha egenverdi.
Nylig ble utredningen Hva skal vi med humaniora? presentert hos oppdragsgiveren Fritt Ord og også i en kronikk her i Aftenposten. Professorene Helge Jordheim og Tore Rem (red.) presenterer beredskap som en ny begrunnelse: Humaniora skal fungere som et kunnskapsreservoar for fremtiden, en relevant men ikke tilstrekkelig begrunnelse. Politisk dannelse og offentlighet er en annen begrunnelse, men den er ikke ny.
Dannelse brukes her ikke om individuell selvrealisering, den er forfatterne ikke interessert i, men om politisk, demokratibyggende dannelse. Politisk dannelse kobles til det å opprettholde og bidra i offentligheten.
Rem og Jordheim skriver om offentligheten som om NRK stadig hadde kringkastingsmonopol og alle leste (kun) Aftenposten. Det finnes i dag mange deloffentligheter i tillegg til de sosiale rommene på internett, så det er høyst uklart hvilken offentlighet de mener at humaniora skal opprettholde: Dagsnytt 18 på NRK, #dax18 eller twitterfeeden til @knutolavaamas.
Fraværende på sosiale medier
I stedet for å dele sin kunnskap, glimrer humanister med sitt fravær i sosiale medier. Ifølge en student på Blindern, har Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo besluttet ikke å være på Twitter. Jeg vet ikke om beslutningen står ved lag, men Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo er i hvert fall ikke der.
Å melde seg ut av sosiale medier og samtidig skulle erobre en større plass i norsk offentlighet, kan bli utfordrende.
Man kan ikke vedta nye legitimeringer for humaniora; de må ha en klangbunn i samfunnet i samtiden hvis de skal virke.
Jeg forsøker meg derfor på en annen begrunnelse. Det er uhensiktsmessig å kaste ut selvrealisering fra dannelsen, siden den er en hovedgrunn til at mennesker velger å studere kulturfag. Summen av selvrealiseringer får en ny aggregert samfunnsfunksjon, nemlig mangfold. Humaniora produserer mangfold til samfunnet; befolker det med mennesker som er dypt engasjert i en historisk epoke, i en 1600-talls komponist eller i et lite språk.
Nyttig mangfold
I Norge står mangfold sentralt i debatten om det flerkulturelle samfunn, norsk kulturpolitikk og seksuell legning. Enfoldige samfunn har vi historisk sett dårlig erfaring med, så det er gode grunner til å gå inn for mangfold og forskjellsproduksjon.
I arbeidslivet er humanioramangfold sogar nyttig. I en undersøkelse fra Handelshøyskolen i København i 2013 viste det seg at humanister bidro vel så positivt til bunnlinjen som ingeniører fordi de tilfører bedriften mangfold.
Humanioras mangfold er både en verdi å verne om og nyttig i næringslivet. Humanistisk fakultet har i flere tiår vegret seg mot alle former for nyttetenkning: Humanistisk forskning skal helst være like fri og unyttig som kunsten. Utrederne tar ikke et oppgjør med denne nyttevegringen, og de problematiserer heller ikke selve nytteforståelsen.
Det er synd, for heri ligger noe av problemet. Nytte forstås i snever forstand: Er noe et instrument for noe, er det ingenting annet. En alternativ nytteforståelse er at noe (humaniora) både kan være et middel og ha en egenverdi samtidig. Slik humanioras mangfold virker.
Jeg deltar av og til på såkalte arbeidslivsrelevansseminarer (!) på Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Da fokuserer jeg på de ferdigheter humanister tilegner seg, men som de knapt vet om: Å lese, skrive, analysere, historisere og å gjøre kunnskap relevant.
Nyttevegring og underkommunikasjon av praktiske ferdigheter og relevans er med på å opprettholde humanioras krise på Humanistisk fakultet.
Den gode nyheten er at det går an å gjøre noe med det.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 7. april 2014 med tittelen “Humanioras nyttevegring”.