Ledere dyrkes og beundres. Hva med alle de andre som bidrar?, spør Linda Lai.
KOMMENTAR: Linda Lai om ledelse
Ledere blir ofte dyrket som helter. Også i Norge, hvor vi har mindre avstand fra toppen av hierarkiet til bunnen enn mange andre land, gir det å ha lederegenskaper og være leder høy status. En slags glorie.
Mange ledere blir gjenstand for nesegrus og ukritisk beundring. De har skarer av tilhengere som enten ønsker å bli som dem eller å bli del av hoffet deres, og dermed skaper en kult rundt dem.
Inflasjon i ledertitler
Lederstillinger og ledertitler er så ettertraktede, både på topp- og mellomledernivå, at det har gått inflasjon i ledertitler. Mange smykker seg med ledertitler, gjerne engelske, uten å ha et fnugg av personal- eller resultatansvar. Misvisende ledertitler brukes av alle fra rene selgere til hr-folk i stabsfunksjon.
Å si at man ikke drømmer om å bli leder, blir av mange sett på som et svakhetstegn. Som at man ikke har ambisjoner.
Hva med alle «følgerne»?
Hva med alle de andre (med) arbeiderne som er viktige i en organisasjon? Hva med de lojale «følgerne»? Hva med de kreative og innovatørene som skaper nye produkter og tjenester? Hva med nerdene som jobber døgnet rundt? Hva med ildsjelene som brenner for jobben sin? Hva med alle de andre som bidrar på ulike måter?
Toppledere og andre med reelt lederansvar utgjør en veldig liten del av arbeidsstokken i en organisasjon. Forskning viser også at betydningen deres for bedriftens resultater ofte er helt marginal. Ledere får likevel en uproporsjonalt stor andel av oppmerksomheten og æren for gode resultater, og en tilsvarende uproporsjonalt liten andel av ansvaret og skylden for dårlige resultater.
Ledere lønnes ofte godt uansett om de leverer eller ikke. Mange får til og med en ekstra belønning for å mislykkes totalt, en «fallskjerm». Resten av arbeidsstokken får ikke samme «risikotillegg», men havner ofte på minsteytelser fra Nav hvis lederen kjører bedriften og arbeidsplassen deres i grøften.
Gode til å fremstå lederaktige
Eksemplene er mange på at ledere svikter når de trenges mest. En viktig grunn til det er at mange ledere ikke har noe mål som er større enn seg selv. De er ikke blitt ledere for å lede, men for å nå personlige mål.
Mange som vil bli ledere, har et sterkt ønske om status og beundring. De ønsker å være synlige og bli kjente. De er flinke til å skaffe seg tilhengere. De vil gjerne gi inntrykk av at de jobber hardt og leverer godt, men ofte er ingen av delene tilfellet. De er selvopptatte og selvtilfredse. De jukser og «faker». Og de misbruker makten de får, nettopp fordi de har disse egenskapene.
Mange som blir sett på som store ledere, er ikke gode ledere, men gode til å fremstå som lederaktige. De skaper seg en glorie. Men god ledelse handler ikke om lederen.
De beste lederne
De beste lederne fremhever medarbeidere, oppdragsgivere og kunder eller brukere, ikke seg selv. Og de mener det. De beste lederne er opptatt av å gjøre seg selv overflødige. De gir medarbeiderne autonomi og tillit og legger til rette for at medarbeiderne kan lede seg selv.
De beste lederne mener at suksess er å bidra til at andre lykkes. De innser at god lederutvikling ikke handler om å utvikle seg selv for å komme enda høyere opp i makthierarkiet, men om å bli bedre til å utvikle andre og støtte dem i å nå sine mål.
Gode ledere snakker derfor mer om andre enn seg selv. De innleder ikke annenhver setning med «Jeg som (topp) leder ...».
Ta fra dem glorien
Mange medarbeidere med talenter, ideer, energi, entusiasme, motivasjon, lojalitet, drømmer og massevis av verdifull kompetanse visner i skyggen av glorien til selvopptatte ledere, som ikke leder dem, men tvert imot står i veien for dem.
Kanskje bør vi ikke bare rive pyramidene igjen, men rive lederne som ikke egentlig leder ned av tronene sine. Ta fra dem glorien. Kanskje bør vi til og med droppe de aller fleste såkalte ledere og la folk lede seg selv.
Alle ikke-lederne fortjener en mye større andel av æren, respekten og statusen, både for motivasjonen, kompetansen, innsatsen og det de bidrar med. Hva med å vise i praksis at vi mener at alle er like mye verd på jobb. Eller mener vi kanskje ikke det?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 15. mai 2017.