Finansdepartementets prognoser er ubrukelige. Statens mulige underskudd i 2030 til 2060 bør ikke styre dagens politikk, skriver Erling Steigum.
KRONIKK: Erling Steigum om samfunnsøkonomi
Norge har hatt flaks med de store petroleumsressursene som har gjort det lettere å finansiere velferdsstaten enn i våre naboland. For eksempel kunne noe av ekstrainntektene brukes til å redusere skatter og avgifter, og dermed også velferdsstatens samfunnsøkonomiske kostnad, det såkalte effektivitetstapet.
Verdens største sparebøsse
Verdien av Statens pensjonsfond utland (SPU) er nå over 7300 milliarder kroner, eller mer enn 1,4 millioner kroner per innbygger. Fondet er verdens største sparebøsse i sitt slag.
I tillegg eier staten mye norske aksjer og annen finanskapital. Med fire prosent realrente per år, vil fondet gi en årlig valutainntekt på nesten 300 milliarder kroner, eller nesten en tredjedel av verdien av all norsk vareeksport i 2014, olje og naturgass medregnet.
Men hvor stor sparebøsse bør staten ha? Kan den ha blitt for stor? I Sverige og Danmark trenger man jo ikke sparebøsser i utlandet for å finansiere velferdsstaten.
Velferdsstatens far
Velferdsstatens far, William Beverigde, mente at velferdsstater ikke forutsatte statlige sparebøsser i utlandet. John M. Keynes var begeistret for ideene om velferdsstater, og var motstander av utenlandske sparebøsser. Han fryktet at de samlede spareønskene i verden kunne bli for stor og føre til langvarige lavkonjunkturer.
Flere økonomer hevder nå at verdensøkonomien har hatt dette problemet i minst syv år. Hvis de har rett, har oppbygningen av Oljefondet bidratt til å redusere velferden i andre land.
Hvorfor mener de fleste at Oljefondet er for lite? Hovedargumentet kommer fra Finansdepartementet, som nylig har regnet ut at statens «inndekningsbehov» er 3,6 prosent av fastlandets verdiskaping (91 milliarder kroner). Det har derfor vært en uansvarlighet i finanspolitikken over lang tid, til tross for at alle regjeringer har fulgt den forsiktige handlingsregelen etter 2001.
Ubrukelig måte å regne på
Men Finansdepartementets beregningsmetode er ubrukelig. Ingen andre land legger vekt på slike beregninger av inndekningsbehov fordi metoden krever en prognose helt frem til 2060.
En prognose for økonomier og samfunn i de neste 45 år gir imidlertid ingen informasjon om hva som faktisk vil skje langt inn i fremtiden, som blant annet avhenger av nye kunnskaper som ennå ikke er oppdaget.
Et eksempel er nye kunnskaper som kan påvirke helse- og omsorgssektorens kostnader i fremtiden.
Det er også umulig å beregne i dag den økonomiske politikken til fremtidige regjeringer. Men vi har grunn til å tro at de vil korrigere kursen i lys av sine informasjonsgrunnlag - som er ukjente for oss i dag.
Lurt av egne prognoser
Ifølge fysikeren David Deutsch fører forsøk på langsiktige prognoser av en ukjent fremtid til en systematisk fremtidspessimisme. Et berømt eksempel er Thomas Malthus, som på basis av datidens teknologi i 1798 var overbevist om at matproduksjonen ubønnhørlig kom til å sakke akterut i forhold til veksten i befolkningen.
Selv om han var en av de fremste ekspertene, kunne han umulig forutse at nye kunnskaper om matproduksjon i de neste 200 årene faktisk ville føre til en mye raskere vekst i matproduksjon enn i befolkningen.
I 1798 virket prognosen til Malthus vitenskapelig godt fundert og ansvarlig, men han ble lurt av sin egen prognosemetode.
2015 - sett fra 1969
Tenk om noen eksperter i Finansdepartementet hadde beregnet inndekningsbehovet i finanspolitikken i 1969, basert på deres prognose for norsk økonomi for perioden 1970-2015.
I 1969 kunne ingen ha begreper om virkningene på statsfinansene av for eksempel fremveksten av petroleumssektoren, det økte arbeidstilbudet til kvinner, globaliseringen, internett, arbeidsinnvandringen fra nye EU-land, utviklingen av robotteknologi, også videre.
Eksperters prognoser i 1969 kunne derfor umulig gi informasjon om norsk økonomis langsiktige utvikling frem til 2015, og en beregning av hvor stort overskudd en ansvarlig regjering burde ha i 1969, ville ha vært meningsløs.
Kan enkelte pessimistiske økonomer i Finansdepartementet ha blitt lurt av sin egen prognosemetode, slik Malthus i sin tid ble?
Deres sterke søkelys på statens mulige finansieringsproblemer mellom 2030 og 2060 har ingen paralleller i andre land og bør ikke inngå i beslutningsgrunnlaget for dagens finanspolitikk.
Har vi betalt for mye i skatt og avgifter?
Statens finansielle situasjon er nå bunnsolid. Den enorme statlige formuen kan tale for at norske husholdninger har betalt unødvendig mye skatter og avgifter.
Sett i ettertid, var det for eksempel nødvendig å øke merverdiavgiften fra 20 til 25 prosent etter 1992? Opptrappingen av denne avgiften (sammen med utvidelsene av avgiftsgrunnlaget) har også bidratt mye til statens store, utenlandske sparebøsse i dag.
Disse viktige spørsmålene bør undersøkes nærmere av et uavhengig finanspolitisk råd.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 2. desember 2015.