Arbeidsgivers styringsrett fyller 100 år

I mars 1922 startet en streik i og blokade av A/S Jernbeton i Trondheim fordi fagforeningen ved bedriften mente en arbeider, Ola Bye, var blitt urettmessig avskjediget. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) hevdet at aksjonen var tariffstridig og klaget streiken og blokaden inn for Arbeidsretten. Arbeidsretten konkluderte den 17. mai 1922 enstemmig med at aksjonene var tariffstridige. Gjennom en komplisert argumentasjon konkluderte den videre med at arbeidsgivers styringsrett gjaldt som en ikke-avtalefestet rettslig norm. Arbeiderne eller fagforeningene kunne derfor ikke utfordre styringsretten i tariffperioden. Denne Arbeidsrettsdommen har blitt betraktet som det første prejudikatet om arbeidsgivers styringsrett som en rettslig norm. Styringsretten var ikke omtalt i den gjeldende tariffavtalen som var fastsatt av voldgiftsdomstolen i 1920.

Den tariffestede styringsretten, som ga arbeidsgiver rett til å lede og fordele arbeidet, kom første gang inn i verkstedoverenskomsten av 1907, etter krav fra NAF. Styringsretten utgjorde kjernen i overenskomstens «almindelige bestemmelser» som NAF krevde i de fleste tariffavtaler etter 1907. Disse bestemmelsene vakte økende motstand i en radikalisert fagbevegelse. I august 1918 overtok den radikale fagopposisjonen kontrollen over det store Arbeidsmandsforbundet. For lettere å kunne innføre en sosialistisk samfunnsorden, ønsket forbundet ikke skriftlige tariffavtaler. I 1919 krevde LO at de alminnelige bestemmelsene skulle utgå i fremtidige tariffavtaler. NAF måtte akseptere at styringsretten ble henvist til en protokolltilførsel, men den var fortsatt gjeldende.

Venstre-regjeringens nedsettelse av arbeiderkommisjonen som utredet de ansattes «andel i bedriftenes ledelse», var et annet markant uttrykk for den politiske radikaliseringen som 1. verdenskrig og den russiske revolusjon skapte. Kommisjonsflertallet foreslo høsten 1919 å etablere bedriftsråd med vidtgående kompetanse. Bedriftsrådene ville i praksis undergrave den mest fundamentale formen for styringsrett, virksomhetsledelsen, det vil si eiernes og bedriftsledelsens rett til å bestemme oppsigelser, investeringer, nedleggelser m.m. Dette vakte dyp bekymring i NAF, mens LOs ledelse så bedriftsrådene som et skritt i retning av sosialisering.

Under tariffoppgjøret i 1920, som i hovedsak ble avgjort ved voldgift, ble styringsretten unntatt fra voldgiftsbehandlingen. Dette spørsmålet skulle reguleres gjennom lovgivningen. Den midlertidige og enstemmig vedtatte loven om arbeiderutvalg av 23. juli 1920, ga utvalgene en rent rådgivende rolle. Loven skapte stor bekymring i NAF om styringsrettens rettslige status, og som LO avviste å underskrive en protokoll om denne høsten 1920. I praksis ble striden om styringsretten utsatt. LO og Arbeiderpartiet valgte å ikke sette saken, som i ytterste konsekvens dreide seg om bedriftseiernes kontroll eller en form for sosialisering, på spissen. Det grunnleggende konjunkturskiftet høsten 1920 satte raskt arbeiderbevegelsen i en forsvarsposisjon, der kampen mot arbeidsløshet og lønnsreduksjon ble langt viktigere enn sosialistiske vyer.

Paal Berg, som i 1922 var Arbeidsrettens formann og eneste jurist, utformet den enstemmige avgjørelsen 17. mai 1922. Berg hadde vært sosialminister våren 1920 og da foreslått at styringsretten ikke skulle omfattes av voldgiftsbehandlingen. Det er her ikke plass til å gå detaljert inn på de kompliserte domspremissene. Kortversjonen er at Berg mente at fagbevegelsen lovlig kunne ha aksjonert mot styringsretten våren og sommeren 1920, men når LO ikke gjorde det, kunne fagforeninger ikke på et senere tidspunkt angripe den med kampmidler som i dette tilfelle. Da måtte styringsretten være det selvfølgelige rettslige utgangspunkt. Sigurd Østrem mente i sin doktoravhandling i arbeidsrett i 1925 (den første doktorgradsavhandlingen i arbeidsrett), at Arbeidsrettens begrunnelse var «meget svak». Paal Bergs avviste i 1930 Østrems konklusjon, men med uklare rettslige argumenter. Først i 1967 løftet formann i Arbeidsretten og jussprofessor Kristen Andersen for alvor frem Jernbeton-dommen som det sentrale prejudikat for styringsretten som rettslig norm. Det finnes imidlertid gode argumenter for å hevde at dommen for 100 år siden var et prejudikat på leirføtter.

Arbeidsrettens enstemmige avgjørelse i 1922 innebar at prinsippet om arbeidsgivers styringsrett ble lagt til grunn som rettslig norm for fremtiden, uten at den ble omtalt i de senere tariffavtalene. Dermed forsvant et viktig prinsipielt stridspunkt i de fremtidige tarifforhandlingene, og i det som ble Hovedavtalen av 1935. I dag er arbeidsgivers styringsrett en sentral del av arbeidsretten, selv om styringsrettens rekkevidde er omstridt.

Referanse

Innlegget ble først publisert på Rett24.no 17.05.22.

Artikkelen bygger på forfatterens artikkel «Dragkampen om arbeidsgivers styringsrett 1907-1922» i A. Skjønsberg red. Styringsretten- prinsipielt, komparativt og aktuelt. Gyldendal 2021.