Hva om folk går bak ryggen din og sier hyggelige ting om deg? Er det positivt?
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
Pronoia er en forestilling om at folk går bak ryggen din og sier positive ting om deg, det motsatte av paranoia.
Paranoia er en sinnslidelse som består i å ha vrangforestillinger om å bli forfulgt og motarbeidet i det skjulte. Den som er rammet, tolker gjerne andres adferd og ytringer med dyp mistenksomhet, som tegn på at det eksisterer en sammensvergelse mot han eller hun selv.
I organisasjoner kan folk være rammet av milde former for paranoia, i form av opplevelser av å bli systematisk baksnakket av ledere eller kolleger. Opplevelsene kan være forankret i virkeligheten i større eller mindre grad. Selv om du er paranoid, kan det ikke utelukkes at folk jobber aktivt sammen for å ødelegge for deg.
Motpolen til paranoia
Organisasjonspsykologen Adam Grant har blåst liv i begrepet pronoia, som er motpolen til paranoia. Her har den opplevde eller innbilte sammensvergelsen positive fortegn.
Hva om folk går bak ryggen din og sier hyggelige ting om deg, mens de legger planer sammen for å styrke posisjonen du har på jobb?
Hva om ledere og kolleger betrakter deg som en stjerne, og vil bidra til at du får skinne i organisasjonen?
Baksnakkelse med positiv fortegn
Dette vil være en form for baksnakkelse som utøves av folk som vil deg vel. Grant mener det vil være positivt både for individer, grupper og større jobbfellesskap å være preget av denne motpolen til paranoia.
Jeg har drøftet begrepet pronoia med voksne studenter på BI. En av dem sa at ros og andre positive ytringer om en person som ikke er til stede, kan ha spesielt høy troverdighet. Dette kan ikke være smiger eller smisk, siden personen selv ikke kan høre dem eller bli påvirket av ordene. Andre mente det var et generelt sunnhetstegn med raus og positiv omtale av kolleger, enten de er der og kan høre det selv, eller ikke.
Mulige skyggesider
Nå har pronoia mulige skyggesider som Grant underkjenner i bruken sin av ordet. Hvis dette er en ekte motpol til paranoia, så vil også pronoia ha et element av vrangforestilling i seg. De som er rammet, tolker andres adferd og ytringer som tegn på beundring, på at de befinner seg i sentrum for folks oppmerksomhet. De tolker det som skjer i egne omgivelser som elementer i en fortelling hvor de selv udiskutabelt har hovedrollen, uten at det nødvendigvis samsvarer med virkeligheten.
En paranoid medarbeider som betrakter en klynge med kolleger i samtale, tenker gjerne at nå står de der og snakker stygt om meg igjen. Den pronoide vil i samme situasjon være tilbøyelig til å tenke at nå står de der og snakker pent om meg igjen. Begge kan ha rett, men mest trolig står kollegene der borte og snakker om noe helt annet. De har andre ting å drøfte seg imellom enn akkurat denne ene kollegaen.
Grants idé om at pronoia kan være et positivt fenomen er tross alt verd å dvele ved, særlig hvis vi setter søkelys på mildere former av en slik forestilling. Det finnes arbeidsplasser hvor det er naturlig og normalt å snakke positivt om kolleger, både når de er til stede selv og ellers. Denne formen for samtale kan være svært motiverende.
To ord kan gjøre forløse menneskelig energi
Den finske filosofen Esa Saarinen var nylig på BI og snakket om tendensen folk har til å være tilbakeholdende med å gi ros og anerkjennelse. Han påpeker at det er svært liten anstrengelse som skal til for å si til noen at vi verdsetter den gode innsatsen deres. Likevel kan det normale være at folk er reserverte og ikke gir uttrykk for det.
Saarinen mener det bare trengs ørsmå endringer i ytringsklimaet for å forløse svære bølger av menneskelig energi. Det gjør enorm forskjell om noen sier «godt jobbet» eller ikke når du har gjort ditt beste og lagt ned innsats i en arbeidsoppgave. To anerkjennende ord kan være det som skal til for at du løfter hodet og kjenner stolthet over å ha utrettet noe som personen har lagt merke til. Pronoia i ren forstand er ikke noe å trakte etter. Det vi trenger, er et jobbklima hvor folk sier hyggelige ting om hverandre både ansikt til ansikt, og når den det gjelder ikke er til stede.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 16. januar 2017.