Propaganda brukes til å fremme skjulte agendaer, og kan vise seg som "falske nyheter". Her er sju hovedtrekk ved propaganda som hjelper deg til å kjenne den igjen.
Selv om færreste vil si at de tyr til propaganda som kommunikasjonsform, er den fortsatt i bruk. Propaganda kan for eksempel manifestere seg gjennom såkalte «falske nyheter».
Førsteamanuensis Haavard Koppang ved Handelshøyskolen BI har i sin forskning vært opptatt av fenomenet propaganda.
Historie fra 1600-tallet
Propaganda har en flere hundre år lang historie. I 1622 opprettet pave Gregor en komité av geistlige (kongregasjon), Sacra Congregatio de Propaganda Fide, som hadde som oppgave å utbre troen basert på ordets makt.
Propaganda ble i praksis brukt som en betegnelse for misjonsvirksomhet. Navnet på den pavelige administrasjon er senere endret slik at propaganda ikke lenger inngår.
På 1940-tallet ble oppfatningen av propaganda tydelig negativ. Propaganda ble etter hvert erstattet av mer nøytrale begrep som overtalelse, kommunikasjon og informasjon.
Ifølge Koppang lever propagandaen i beste velgående. Målet er fortsatt å styre publikums tenkning og atferd.
– Avsenderen av propaganda er ikke bundet av rett og galt, og spiller fritt på følelser og fordommer. En balansert fordeling av løgn og sannhet kan være mer effektiv enn saklighet og korrekte fremstillinger for å overtale der og da, advarer Haavard Koppang.
Haavard Koppang foretar en omfattende gjennomgang av ulike teorier og definisjoner for propaganda. Ifølge Koppang kan propaganda helt enkelt defineres som elitens manipulasjon av de udannede masser.
Sju hovedtrekk ved propaganda
Haavard Koppang har på bakgrunn av sine studier av propaganda som en form for massekommunikasjon utarbeidet en oversikt over sju hovedtrekk ved propaganda:
- Propaganda handler om å styre og kontrollere folks oppfatninger og atferd. Oppmerksomheten styres unna feil i informasjon og resonnementer. Propagandister bruker fordommer og feilinformasjon til å skape nye oppfatninger, som å spille på aversjon mot visse sannheter eller på fanatisk støtte til visse vrangforestillinger.
- Propaganda kombinerer argumentasjon og aktivering av emosjoner (jfr. frykt, sinne, skyld og skam). Når emosjoner og fordommer aktiveres, er hensikten å hindre refleksjon om premisser og evidens – et tilsiktet utfall av falske argumenter.
- Fakta og fiksjon blandes på en finurlig måte. En propagandist sørger for at fakta-innslag gir tillit til propagandisten før man elter inn desinformasjon og fordreininger som mottaker vurderer som troverdig.
- Propaganda bagatelliserer egne feil, mens skyld og ansvar legges over på andre som klandres. Språkbruk om skadeverk formildnes. Et eksempel er når terrorister fremstilles som ”freedomsfighters”, eller at man ødelegger en stat og utfører massedrap i ”ondskapens akse”. Et annet eksempel er at bombing og drap av sivile fremstilles som sekundær-effekter.
- Propaganda skal være enkelt og tegnes i svart og hvitt – enten er du med oss og oppfører deg deretter, eller er du en av de andre og fiende. Budskapet skal også repeteres. Mottakere skal over tid tro på og innrette seg etter budskapet, fremfor å komme i selskap med grupperinger det snakkes nedsettende om.
- Budskapet skal ikke bare hindre respondenter fra å fatte informerte beslutninger, men også oppnå at man ikke vedkjenner seg beslutninger som allerede er fattet. Propagandister tilbyr gjerne muligheter til ansvarsfraskrivelse og til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, før propagandaen trappes opp og presset øker ytterligere.
- Personer med roller – særlig i det offentlige apparat – forbundet med tillit og godtroenhet, har de beste forutsetninger til å forlede den gemene hop. Det kan enten skje åpent i embeds medfør, eller indirekte via personer i kulissene.
Referanser:
Koppang, Haavard(2009): “Social Influence by Manipulation: A Definition and Case of Propaganda”, Middle East Critique,18:2,117 — 143.
Denne artikkelen er et redigert utdrag fra formidlingsartikkelen Propaganda i det skjulte, publisert første fang 14. juni 2011 i BI Business Review.
Tekst: Audun Farbrot, fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.