Det er vanskelig å unngå at noen blir rike først i en markedsøkonomi. Staten må sørge for egnet omfordeling.
MÅNEDSBREVET: Arne Jon Isachsen om Kina
I boken Volvo Lastvagnar av Erlend Loe står det et sted at forfattere bør begrense bruken av utropstegn til 2 for hele sitt forfatterskap sett under ett. Bruk av utropstegn kan tyde på en form for latskap. Man vil gjerne fremheve noe. Men gidder ikke skrive eksplisitt hva. Tyr til utropstegn, og regner med at leseren selv fyller ut.
Er det "selvsagt"?
Med ordet “selvsagt” er det noe av det samme. Man tar for gitt at leseren helt umiddelbart er enig i det som følger. Og slipper dermed unna en nøyere begrunnelse som kanskje ikke alle lesere ville ha kjøpt.
Ved bruk av ordet “selvsagt” kan man manipulere leseren til å være enig i noe han ved nærmere ettertanke ville reservert seg mot. Eller leseren kan komme til å kjenne på en følelse av forlegenhet. Om jeg ikke er enig, mon tro om det da er noe galt med meg? Ordet “selvsagt” bør brukes med påholden penn. Men blir det alltid det?
"selvsagt" om vekst, forbruk og korrupsjon
I en avisartikkel jeg nylig leste stod ordet “selvsagt” å lese hele 4 ganger. Erlend Loes regel om en begrensning på 2 i et helt forfatterskap for bruk av utropstegn er kanskje å gå litt langt for ordet “selvsagt”? Men for en avisartikkel er vel 4 i overkant?
Her er første “selvsagt” i omtalte artikkel: “Økonomisk vekst … er selvsagt ikke et mål, men et virkemiddel til et bedre liv for mange.”
Vel, er nå det så sikkert da? Se bare på hvordan land konkurrerer om å ha størst vekst i produksjon. Da Kina for noen år siden gikk forbi Japan og kunne notere seg for verdens nest største bruttonasjonalprodukt, var ikke det noe landets ledere så vel som den jevne kineser var både glade for og stolte over? Endelig er Japan satt på plass. Økonomisk vekst var helt åpenbart et mål i seg selv.
Her er “selvsagt” for andre gang: “De som tjente aller mest på måten den økonomiske veksten i Kina ble gjennomført på, var selvsagt godt plasserte menn i kommunistpartiet, insiderne”.
Hvorfor var det så opplagt at godt plasserte menn i Partiet skulle tjene aller mest på den økonomiske veksten? Hva med utenlandske foretak som etablerte seg som paddehatter i Kina? Eller kreative forretningsmenn? Eller mektige militære som rådde over maktmidler ingen andre hadde? Ved nærmere ettertanke, burde man ikke forvente at godt plasserte menn i kommunist--‐‑ partiet ville ha fellesskapets interesser for øynene og ikke sine egne. Kommunismen innebærer jo å yte etter evne og å motta etter behov. Hadde denne barnelærdommen gått dem hus forbi?
“Selvsagt” for tredje gang: “Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå at de som virkelig tjener på denne “korrupsjonen” ikke er de første til å kjempe for egalitære velferdsstatsreformer som kan redusere privilegiene deres.”
Om de som virkelig har tjent på korrupsjon en stund skulle begynne å bli engstelige for fremtiden – at folket kunne tenkes å gjøre opprør – ville de ikke da kunne tenkes å gå inn for velferdsreformer? Slik at de fordelene de allerede hadde oppnådd, ikke ble tatt fra dem?
Fjerde og siste gang vi møter ordet “selvsagt” i omtalte artikkel har som oppspill argumentet om at man bør utsette nødvendige tiltak for bedre helse og utdannelse til landet er blitt rikt nok: “Dette er selvsagt ikke noe annet enn en absurd prioritet til privat forbruk til de få.”
Er det selvsagt at de midlene som ikke brukes til helse og utdannelse går til absurd prioritert forbruk til de få? Kunne vel tenkes at pengene gikk til investeringer i realkapital og til økt eksport i stedet? Som i stor grad har vært tilfellet i Kina. Eller til bistand til andre land, for den saks skyld. Så mye om ordet “selvsagt”. Flisespikkeri vil mange si. Dem om det.
Hemmeligheten bak suksessen
Så til innholdet i artikkelen “Produsere først og fordele siden” som professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo har skrevet, og som stod på trykk i Dagens Næringsliv den siste lørdagen i juli 2016. Kalle Moene er en usedvanlig dyktig professor. Hans produksjon av vitenskapelige artikler er imponerende og hans formidlingsevne likeså.
I 2011 fikk han Forskningsrådets formidlingspris. Og i april i år mottok han Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning. I omtalte avisartikkel som har undertittelen “En politikk som gjør noen rike først kan gjøre mange fattige for alltid”, trekker professor Moene frem et kjent utsagn av Deng Xiaoping, som overtok som Kinas leder etter Mao: “For at vi alle skal bli rike, må noen bli rike først”.
Et av de første grepene Deng tok var å la bøndene dyrke jorda på individuell basis, det såkalte “Houshold responsibility system”. Eie jorda gjorde de ikke. Men hva den kastet av seg var den enkelte bondens eiendom etter å ha avstått noe av avlingen til fellesskapet. Avskaffelse av store kollektive gårdsbruk – ved i stedet å la den enkelte familie være enheten i landbruket – førte til et kraftig oppsving i produksjonen. Like raskt som kollektiviseringen hadde funnet sted på 1950--‐‑tallet, ble nå dekollektiviseringen satt i verk tidlig på 1980-tallet.
Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Bøndene ble stilt temmelig likt. Og den enkelte bonde fikk frihet til selv å bestemme hva som skulle produseres og hvordan. Incentivene kom på plass. Når den enkelte får lønn for eget strev, streves det mer. Samlet produksjon øker. Men det er også noe skummelt med stor vekt på incentiver. Hvorfor det? Fordi over tid vil et system preget av frihet og likhet lett føre til større forskjeller. De flinke og arbeidsomme får en stadig større andel av kaka. Rett nok en kake som over tid blir større.
I en markedsøkonomi bestemmes samlet produksjon og fordelingen av den samtidig. Med stor vekt på incentiver til økt produksjon – og det var nettopp det Deng jaktet på – var det vanskelig å unngå at forskjellene økte.
I samme retning trakk opprettelsen av fire såkalte Special Economic Zones (SEZs) allerede i 1979 hvorav den i Shenzhen på fastlandet innenfor Hong Kong var den klart største.
Her ble det lagt til rette for at heleide utenlandske foretak kunne etablere seg. SEZ-ene ble vinduer mot verden. Tiden for endring var kommet. Til dem som fryktet at provinsene Guangdong og Fujian, der de fire første SEZ‑ene ble etablert, skulle få urimelige fordeler fremfor resten av Kina, sa Deng dette: “Jeg kan ikke se at noe vil gå galt om vi tillater de 80 millioner menneskene som bor i Guangdong og Fujian å bli rike først”.
Statens rolle
Under den franske revolusjonen i 1789 ble begrepene “Liberté” og “Egalité” supplert med et tredje, “Fraternité”, eller brorskap. Solidaritet, ville vi kanskje si i dagens Norge. Slik at en samfunnsordning fremkommer der de mindre heldig stilte også blir tatt vare på.
Det er her støtet må settes inn. Slik at de forskjellene en markedsøkonomi uvegerlig skaper, blir redusert kraftig når staten har tatt sitt over skatteseddelen og sørget for en passende omfordeling av godene.
Referanse:
Artikkelen er publisert i Månedsbrevet 08/2016 som utgis av professor II Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.