Etter syv måneder på Stortinget har jeg lært: Enten spiller man med i det politiske feltets psykoregler – eller så er man irrelevant.
KOMMENTAR: Per Espen Stoknes om livet på Stortinget
Som psykolog og forsker med ekspertise på grønn økonomi ved BI, ble jeg i forfjor oppringt og spurt om å stille for Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Oslo, som nummer to på liste til Stortinget.
Selv om jeg har drevet med scenariotenkning halve livet, så klarte jeg ikke forestille meg det scenarioet at MDG fikk én plass og at partiets talsperson og førstekandidat Une Bastholm skulle gå i foreldrepermisjon allerede rett før jul 2017: Jeg røk altså rett inn for syv måneder som MDGs – eneste – fulltids frontfigur på Stortinget i en eksepsjonelt hektisk og kaotisk politikkperiode.
- Les også: Sju råd for å bli hørt på møter
Hva jeg har lært på Stortinget
Men nå har sommeren kommet. Jeg har sluppet ut. Har nytt sommervarmen og tenkt meg litt om. Hva lærer man av å være én-personsgruppe på Stortinget i syv måneder?
Hvordan settes dagsorden i skjæringspunktet mellom politikk og nye medier?
Jeg hadde ikke så mange illusjoner om politikk. Trodde jeg. Jeg er akademiker med en solid dose av min egen politikerforakt, samtidig som jeg mener politikk er avgjørende viktig. Nå var jeg selv blitt politiker. Jeg troppet opp med en klar strategisk prioritering.
Men politikk handler ikke så mye om faglig innhold, vitenskapelige argumenter eller langsiktige strategiske prioriteter. Nasjonalt politisk håndverk handler om dagens agenda og nyhetsbilde. Om synlighet i mediene. Og om markedsføring av partiene som identitetsskapende merkevarer til velgere. Det skjer gjennom klikk, likes og meningsmålinger.
- Les også: Slik kan vi løse klimakrisen
Samfunnets oppmerksomhetsfelt
Samfunnets oppmerksomhetsfelt styres av emosjoner, symboler og spektakulære konfliktlinjer mellom helst kjente profiler, med innslag av store, internasjonale hendelser. Feltet har sin indre psykologikk. Men istedenfor å observere det hele utenfra, befant jeg meg plutselig midt oppe i det.
Den virkeligheten som møtte meg var følgende: Min første store oppgave var statsbudsjettets tusener av sider. Hvordan best benytte de hundrevis av milliardene i statsbudsjettet for 2018?
Men for feltet mellom medier og publikum var dette helt sekundært sett i forhold til personstriden om nytt nobelkomitémedlem. Næringsdebatt, digitalisering og klima ble totalt overskygget av en Carl I. Hagen som satt med veltrent offermine i diplomatlosjen. Først da var presselosjen i stortingssalen fylt til randen. Hvordan ble Carls påtatt sårede narsissisme nasjonens viktigste fokus?
Skandalenes halvår
Jakten på den neste skandalen – kunsten å glefse først. Stortingssesjonen 2017–2018 må vel bli regnet som skandalenes halvår i norsk politikk: Like etterpå handlet alt om Trond Giske og Ap, før Leirstein-saken til Frp og Tonning-Riise i Høyre.
#Metoo var en skjellsettende viktig internasjonal bølge som slo inn i norsk politikk. Men om det hjelper norske kvinner som er utsatt for seksuelt hierarkisk maktmisbruk, at vitner jaktes på, at sniknysgjerrighet på seksuelle episoder får herje 24-7, mens personangrep får fortrenge debatten om strukturelle tiltak, er tvilsomt.
Men sånn fortsatte det. Vi i MDG’s lille 1-mot-168 gruppe ville jo helst snakke om klima, miljø og alle de hundrevis av gode løsningene som finnes for å vri økonomien raskt i en grønn retning.
Slik som havvind og energirevolusjonen, nye plastløsninger og sirkulærøkonomi, flere elbil-ladepunkter, elektrifisering av busser og fly, samt internasjonal solidaritet, jordvern, naturfornyelse, og ikke minst bedre livskvalitet fremfor evig høyere ressursforbruk.
Sirkus, skandalejakt og såpeopera
Men i støyen fra syndebukkjakten på Thommessens grandiose stortingsombygginger og overskridelser, om åker-sex mot Skei-Grande, 10-menn-som-vil-ha-fitta-di på Senterparti-hyttetur, noen overdoser ACER-paranoia, og ikke minst fra ex-justisministers Listhaugs grenseløse utnyttelse av grumsete fremmedfrykt og hat mot Arbeiderpartiet, så er det ikke lett å komme «på» i mediene med det som en akademiker oppfatter som «politikk».
Snarere måtte jeg innse, på nytt, at politikk er sirkus. Politikk er skandalejakt og såpeopera. Politikk er personlighetspatologier – ikke slik jeg kjenner det fra min psykologpraksis – men gjennom de nye medienes megafon!
Freud hadde rett; vår sivilisasjon handler fortsatt om fortrengte emosjoner, seksualitet og narsissisme. I Trumps epoke er en slik «innsikt» ikke dyp, men kun banal etterpåklokskap.
Faglighet er impotent
Ble jeg overrasket? Egentlig ikke. Men jeg må nok innrømme at jeg ble overrasket likevel; av omfanget, trøkket, den systemtvangen. Jeg hadde tenkt å bruke min faglighet som styrke i politikken. Men faglighet er impotent.
Enten spiller man med i det politiske mediefeltets psykoregler – eller så er man ute. Markedsføringen mot velgerne og synligheten blir politikernes hovedjobb.
Demokratisk selvødeleggende spill
Da må man danse med i dansen; glefse hit og dytte dit, vinne retoriske boksekamper med innøvede nøkkelord og «soundbites» fra kommunikasjonsrådgivere mens man projiserer vinnerevne og autoritet som skal oppleves troverdig. Og folkelig!
Uansett parti er dette spillet demokratisk selvødeleggende i en tid dominert av nye medier, noe vi nå ser i en rekke land.
Så er jo spørsmålet: Stiller jeg igjen? Det ærlige svaret er: jeg vet ikke. Enda. Et fungerende demokrati er jo ikke noe vi kan ta for gitt. Det må vi kjempe for hele tiden. Derfor har jeg lovet partiet å gjøre meg opp en mening om min politiske fremtid i god tid før 2021, altså før neste episode av … Forviklingar!
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/debattinnlegg i Dagens Næringsliv 6. august 2018.
Tekst: Per Espen Stoknes, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne, og psykolog og forsker ved Handelshøyskolen BI.