Det er viktigere enn på lenge at vi hegner om ytringsfrihetens spillerom på markedsplassen for frie ideer, skriver Berit von der Lippe.
Jeg kunne, som svært mange andre, skrevet, sagt og marsjert under parolen «Je suis Charlie». Men så ufin, uærbødig og muligens utidig, bokstavelig talt, er jeg at jeg skriver om noe «annet» og til feil tid.
Dermed stjeler – kaprer? – jeg uttrykket over alle uttrykk: Faktum er at jeg foretrekker «Jeg er Barbara Lee».
Ikke fordi jeg ikke deler den sympati de drepte i Paris fortjener. Men fordi Lee i høyeste grad er en kvinne som bør bli kjent og anerkjent for sitt mot – et mot like stort som motet til de drepte i Paris. Det handler om taushetens retorikk, om makten knyttet til denne, og det handler om ytringsfrihetens skrinne vilkår – særlig i kjølvannet av skremmende, tragiske og uforutsette hendelser.
Først: Hvem er denne kvinnen? Barbara Lee representerte demokratene i kongressen da terrorangrepene mot USA inntraff 2001. Tre dager senere, den 14. september, mens røykskyer fremdeles lå over ruinene av World Trade Center, skulle kongressen stemme over en resolusjon om å støtte Bush jr. i å bruke «alle nødvendige midler og all nødvendig militær styrke» – i det som skulle bli «krigen mot terror». Lee var den eneste av kongressens 421 representanter som sto opp og advarte mot krigsplanene de fleste ante ville komme til å bli mer enn planer. Selvsagt har de færreste hørt om henne, ei heller hørt hva hun sa og hvorfor hun sa det hun sa i sin – for meg – uforglemmelige tale.
Tiet i hjel
Hun ble tiet – jeg hadde nært sagt – i hjel og måtte hurtig skaffe seg livvakter, bodyguards. Å bryte den samstemthet som hersket i et klima av frykt, vrede og sorg, var ensbetydende med å framstå som upatriotisk. Det er blasfemisk og verre enn å banne i kjerka. Det er ikke bare talen hun holdt i kongressen jeg vil løfte fram, men jeg begynner med noe av den. Noe av den bare må med fordi talen er så enormt gripende – den dag i dag.
Sterkt beveget uttrykker hun straks sin sympati med de som har mistet sine kjære, med alle som er rammet av terrorangrepene. Og «bare de mest kaldblodige og tåpelige er ute av stand til å fatte den sorg amerikanere føler nå», sier hun, før hun raskt føyer til at hun selv må stole på sitt moralske kompass, eller med hennes egne ord «I have to rely on my moral compass, my conscience, and my God for direction».
Moral, personlig samvittighet og religion
Hun erkjenner videre at den dypeste og sterkeste frykt jager oss i disse tider. Dernest, altså så å si i åpningen av talen, lyder det som skulle bli en av ledetrådene: «Likevel er jeg overbevist om at en militær aksjon ikke vil kunne forhindre framtidige terrorhandlinger mot USA.»
Fundert på tre viktige prinsipper, moral, personlig samvittighet og religion, tar hun sin avgjørelse for en ikke-intervensjonistisk eller ikke-militær tese.
Lee vedgår at resolusjonen om å gå til militær aksjon vil bli vedtatt uansett. Presidenten er commander in chief og kan ta denne avgjørelsen uavhengig av kongressen.
Konsekvenser for morgendagen
Hun anmoder likevel tilhørerne om å besinne seg. «Vårt land er i dyp sorg. Men la oss ta et skritt tilbake. La oss ta noen minutters pause og tenke over hvilke konsekvenser vedtak og handlinger i dag vil kunne få for morgendagen og i tida som kommer.» Med dette har hun ført fram sitt første argument der hun peker hen mot mulige langsiktige konsekvenser, først med fokus på USA og USAs troverdighet som supermakt og beskytter av frihet og demokrati.
Lee kan der og da ha nådd fram til enkelte representanters «hearts and minds» med sin bevegede og varsomme tale – til tross for den spesielle retoriske situasjonen. Hun ble ikke møtt med buing og ukvemsord inne i kongressen. Men Bush hadde både der og ute blant befolkningen endelig stått fram som den handlekraftige mann en president må være.
"Ikke la følelsene og frykten ta overhånd"
Kongresskvinnen fortsetter ufortrødent og med samme bevegede tone: «Vi har ikke å gjøre med en konvensjonell krig. Og vi kan absolutt ikke svare på noen som helst konvensjonell måte.» Hun inkluderer resonnementer om nasjonal sikkerhet, før hun nærmest formaner: «Vi må ikke haste oss fram til en avgjørelse, vi må ikke la følelsene og frykten ta overhånd.» Og igjen understreker hun USAs forpliktelse til å ivareta den verdighet og humanisme som tilkjennes landet, hvorpå hun eksplisitt advarer mot hva kvinner, barn og andre ikke-stridende vil kunne oppleve midt i bomberegn og krigens gru.
Lee beveger seg dermed hen mot «de andre» og peker på hvordan en militær reaksjon vil kunne oppildne til hat og forakt overfor amerikanere med arabiske røtter, muslimer generelt, sør-øst asiater og andre mennesker som allerede opplever hets på grunn av rase, etnisitet, hudfarge eller religion. Dermed legger hun også nye premisser for sin neste advarsel: «Vi må unngå å starte en endeløs krig – en krig der man ikke har noen exit-strategi og ingen klar formening om hvem som er fiendene.» Og, tilføyer Lee «Vi kan ikke gjenta tidligere tiders fadeser».
Når hun så kopler dette opp til Vietnamkrigen og kongressens støtte til daværende president, Lyndon Johnson, om å bruke alle nødvendige midler for å bekjempe fienden, vet hun at denne krigen vekker til live ulike minner. Hun sier likevel: «Med dette forlot kongressen sitt eget konstitusjonelle ansvar og førte USA inn i en årelang krig på den andre siden av kloden.» Selv om Bush senior hadde erklært Vietnamkrig-syndromet for dødt da den første Golfkrigen offisielt var slutt tjue år tidligere, har Vietnamkrigen i noen grad vært tilstede når amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk utpensles, legitimeres og iverksettes.
Skjebnesvangre avgjørelser
Flere sjebnesvangre historiske avgjørelser og referanser nevnes, før Lee avslutter med å vise til den smertefulle, men vakre minnestunden i National Cathedral, som fant sted like etter terrorangrepene. Mens hun overvar denne sermonien, forteller Lee, var det hun kom fram til sin beslutning og tok sin avgjørelse, det var da hun fattet mot til å stå opp for egne prinsipper. Det var under den sermonien hun fikk tid til ettertanke.
Med denne henvisningen og med sitater fra de av kirkens menn som hadde snakket der, lyder hennes siste ord: «… as we act, let us not become the evil that we deplore.» Når vi nå går til handling, la oss ikke bli den ondskap som vi misliker (så sterkt). Disse ordene kom til å bli slagordene som de fåtallige krigsmotstanderne gjorde til sine – ord som riktignok falt for døve ører, ord tilhørende de upatriotiske og nærmest vantroe.
Roper høyt om ytringsfrihet
I den euforisk-skremte stemning av stemmer som i dag roper høyt om ytringsfrihet, er det jeg kontinuerlig har og har hatt denne kvinnen og hennes tale i mine tanker. Hun var en forræder for svært mange, og til tross for sin kristne tro, ble hun lik en vantro. Hvilke medier var det som lot en ikke-patriot som henne få noen taletid og ville eller våget å lytte til denne vantro afroamerikanske kvinnen? Ingen av de største og viktigste mediene. I ytringsfrihetens høyborg ble hun underlagt taushetens retorikk av et samlet pressekorps – bortsett fra de som ga henne merkelappen upatriotisk og en fare for rikets sikkerhet.
Hun tilhørte dem hvis stemmer man ikke skulle og ikke måtte lytte til. Derfor er det i dag bare de færreste i USA som overhodet kjenner til Lees krigsmotstand og hennes advarsler – advarsler om faren ved å igangsette en krig uten ende, uten militær planlegging og uten noen exit-strategi, uten å tenke over framtidige konsekvenser for USA, uten å ta hensyn til de mange som ville komme til å bli skadelidende – ikke minst kvinner og barn (som Vesten jo kontinuerlig hjelper og skal hjelpe).
Dagen etter, altså den 15. september 2001, godkjente kongressen resolusjonen som ga president Bush autorisasjon til å bruke «all necessary and appropriate force» mot ethvert land og mot enhver som kunne ha noe med – og assosieres med – terrorhandlingene (Authorization to Use Military Force, AUMF). 98-0 var stemmeresultatet i senatet, mot de nevnte 420 og den ene motstemmen til Lee i kongressen. Og da The Washington Times lot trykke en artikkel om talen, lød det: «Ms. Lee is a long-practicing supporter of America's enemies – from Fidel Castro on down.»
Andre påsto at hun ikke var noen krigsmotstander, men en anti-amerikansk kommunist, en som støtter USAs fiender og aktivt samarbeider med terroristene. Om Lee var alene i kongressen, var hun ikke helt alene i USA. Alle fikk de merkelapper som de hun fikk. Deres stemmer var terroristenes stemmer. Ingen ble drept, men livvakter måtte flere enn Lee ha, og noen mistet sitt arbeid, inkludert arbeid i mediebedrift.
Ytringsfrihet og – eller versus – nasjonal sikkerhet er et vanskelig og svært kontroversielt spørsmål i den vestlige verden fordi begge deler rommer så mye og åpner for grunnleggende konflikter, ofte preget av enten-eller dikotomien og med politiske makteliters temmelig unisonte støtte til USAs avgjørelser om å forsvare demokrati, likestilling, menneskerettigheter og frihet, ytringsfrihet ikke minst.
Ytringsfriheten settes på spill
Nettopp i det som gis navnet krisetider, er det ytringsfriheten settes på spill, trues og lovprises på en og samme tid. Kanskje er det nettopp når den nasjonale sikkerheten legges til grunn for igangsettelse av ekstraordinære handlinger, inkludert militære eller det å gå i krig, at det er særdeles viktig å utvide rommet for den lovpriste «markedsplassen» for frie ideer – ikke begrense denne og la det ekstraordinære bli et spørsmål om for eller mot, og enda verre: Å ikke debattere overhodet.
Verden i dag, anno 2015, tilsier at vi må trekke lærdom at den varsomhet og klokskap Lee viser i sin tale – ta noen skritt tilbake og ikke stilltiende aksepterer makteliten(e)s avgjørelser i spørsmål om krigsdeltakelse. Det er viktigere enn på lenge at vi lar stemmer som den til Lee for mer enn 13 år siden komme til orde.
Jeg gjør det igjen og gjør det med parafrasering av Lees avsluttende ord fra talen – talen som aldri slipper taket i meg: As we act, let us not nuture the evil that we deplore and distain. Mens vi går til handling, la oss for all del ikke gi næring til den ondskap vi misliker og forakter. Det er viktigere enn på lenge at vi hegner om ytringsfrihetens spillerom på markedsplassen for frie ideer – den frihet som får de fleste til å si «Je suis Charlie», og som får meg til å si «Jeg er Barbara Lee».
Referanse:
Artikkelen er publisert som essay i morgenbladet.no 30. januar 2015. Foto: Barbara Lee, Official Photo, via Wikimedia Commons.