Analyser av hvorfor Norge og Skandinavia fungerer mens verden går under, florerer. Hype? Tåkelegging av alt som er galt? Eller et faktum?
KRONIKK: Nina Witoszek og Atle Midttun om den nordiske modellen
Historien er full av déjà vu-momenter. Mange tunge politiske kommentatorer - som den amerikanske historikeren Timothy Snyder - ser dagens mangfoldige kriser som en fantomaktig gjentagelse av det store økonomiske sammenbruddet på 1930 tallet.
Den tids febrilske søken etter løsninger på arbeidsledighet og svar på kapitalismens kollaps frembrakte tre visjoner: den ene var kommunisme, den andre var fascisme og den tredje var «Sweden: the middle way».
En bok med denne tittelen, skrevet av en amerikansk journalist, Marquis Childs i 1936, hevdet at veien ut av helvete var den svenske blandingen av kapitalisme og sosialisme. New York Herald Tribune skrev: «(Boken) leses som den beste politiske nyheten på mange år!»
President Franklin D. Roosevelt var så begeistret for den svenske «mellomveien» at han planla å sende en delegasjon til Sverige for å studere landet der en kongefamilie, en sosialistisk regjering og demokratisk kapitalisme fungerte sammen i et unikt partnerskap.
Tåkelegges alt som er galt?
80 år senere er USA - og verden - igjen interessert i Norden. Besettelsen uttrykkes ikke bare av presidentkandidaten Bernie Sanders’ ivrige bataljoner som googler «the Nordic Model» for å få intellektuell ammunisjon; den ytrer seg i form av en flora tunge og lettvinte analyser av hvordan og hvorfor Skandinavia fungerer mens verden går under.
Nok å nevne den nordiske modellens «comeback» på World Economic Forum i 2013, det legendariske nummeret av The Economist som annonserte «Here Come the Vikings» (2013) og en rekke reportasjer i The Nation og The New Yorker i 2015.
Som om det ikke var nok, har en av verdens fremste evolusjonære biologer, David Sloan Wilson, begynt et særegent Norway project i samarbeid med en gruppe norske forskere innenfor det nye Nordic program ved Universitetet i Oslo
Mens utlendinger hyper den, mener noen edruelige norske samfunnsforskere at for mye snakk om den nordiske modellen kan være farlig.
Ikke bare masserer vi en allerede oppblåst nasjonal narsissisme; vi tåkelegger alt som er galt ved skandinaviske land - fra voksende ulikhet og problemer med etniske minoriteter til en kronisk dragning mot selvbedbedrag i form av nasjonale selvbilder som verdens moralske Olympus.
I tillegg påstår noen sosiologer at den nordiske modellen er et fata morgana, noe som egentlig ikke eksisterer.
Fra velferdsstat til velværestat
Vi mener derimot at den norske modellen er et faktum som kan underbygges med statistisk belegg. Ikke bare ligger Norge helt i teten når det gjelder bruttonasjonalprodukt (BNP); det norske samfunn skårer konsekvent høyt på indekser som måler livskvalitet, likhet, kvinners deltagelse arbeidslivet, sosiale velferdsordninger og bedrifters samfunnsansvar.
Det er faktisk mye som tyder på at Norge er et land som har begynt å bevege seg fra velferdsstat til velværestat. Men medaljen har også en bakside: til tross for enestående teknologiske muligheter til å forlate nødvendighetens tidsalder og gå over i velværets epoke, har vi ikke ennå klart å utvikle sosiale og politiske modeller som realiserer dette potensialet.
En del samfunnsengasjerte tenkere har kommet med kritikk av den ego- og profittsentrerte økonomien som har preget vestlige samfunn - og i økende grad penetrerer og forvitrer den «prososiale» norske modellen.
Det er mange i dag som er tiltrukket av det Riane Eisler ved Santa Cruz universitetet i California kaller caring economics (omsorgsøkonomi). Omsorgsøkonomi dreier seg om kvalitet og bærekraft, ikke bare det brutto nasjonale produkt. Man kan ikke løse et problem med den samme typen tenkning som har skapt det, mener Eisler. Dropp utdaterte indekser som viser USA på BNP-toppen. En slik måling skjuler at USA har noe av den høyeste spedbarn- og mor-dødeligheten og den høyeste barnefattigdommen i den utviklede verden.
Sats heller på indikatorer som viser barn og kvinners betydning for økonomisk suksess. Eisler vil ha vekst i tre sektorer hvor mennesker, miljø og klima ikke er økonomiske variabler, men har verdi i seg selv: husholdningsøkonomi, miljø-økonomi og frivillighetsøkonomi. Og hun viser til den nordiske modellen som et eksempel (sic!).
Profittfinansiert omsorg
Men den norske modellen har aldri utelukkende vært basert på en omsorgsøkonomi. Den har drevet en konvensjonell, profittorientert økonomi for å finansiere velferdsordninger og den «omsorgsfulle staten».
Og er det ikke slik at mange alternative fellesskap som i dag dyrker «caring economy» lever på bidrag fra det ikke så «edle» markedet? For eksempel sies det at halvparten av innbyggerne i Galway på den irske vestkysten driver med biodynamisk landbruk, skriver poesi eller praktiserer mindfulness og healing i den uformelle økonomien - mens de også livnærer seg av arbeidsledighetstrygd.
Styrken ved den nordiske modellen har nettopp vært at den har klart å bygge bro mellom omsorgs - og konvensjonell økonomi. Men broen har vært bygget på et kulturelt fundament: en grunnleggende samforstand med røtter i felles kulturelle normer og tro.
I kjernen av denne kulturen sto verdier som samarbeid, likestilling og tillit, kombinert med edruelig pragmatisme. Uten dette verdibaserte grunnlaget ville institusjonene i den nordiske modellen aldri ha kommet i stand, og om de så skulle ha gjort det, ville de ikke fungert.
Hva betyr så en slik kulturell forankring for den norske modellens utvikling? Den herskende neoliberale utviklingsfilosofien er i utgangspunktet kulturløs. Så også dens teknokratiske avleggere i planøkonomien.
Det kulturelle fellesskapet og det prososiale nordiske prosjektet krever derimot at vi anerkjenner kultur som en viktig betingelse for verdiskaping. Og dette bringer oss rett inn i dagens EU-debatt.
Er modellen mulig innen EU?
Nasjonen har hittil stått som den fremste arena for syntesen mellom kultur og økonomi. Hvor langt kan EU gå i å gripe inn i nasjonale styringssystemer og deres underliggende normer uten å ødelegge grunnlaget for den kulturelle-økonomiske syntesen?
Hvilke kulturelle forutsetninger har EU for selv å skape en holistisk «sosial markedsøkonomi» på sitt aggregatnivå? Hvis vi har rett i at det gode samfunnet må bygges på en sterk synergi mellom økonomi og kultur, er kanskje dette prosjektet umulig i dagens Europa - uten felles språk, uten sterk europeisk identitet og samhørighet.
Foreløpig åpner man opp for de fire friheter, men uten det brede felles kulturgrunnlaget og det store velferdsbudsjettet som må til for å skape en solidarisk EU-stat.
For å gå tilbake til vår historiske déjà vu-effekt: europeiske «omsorgsfulle» velferdsstater som oppsto etter annen verdenskrig var delvis et resultat av interne, verdibaserte tradisjoner som endelig ble mobilisert i konfrontasjon med økonomiske kriser og en krigskatastrofe uten like.
Slike kriser er store krefter som ligner på den arktiske skruisen. I et forsøk på å fornye den norske modellen er det kanskje verdt å følge Nansens strategi da han bygget «Fram»: han bygget den slik at isflater - skruisen - ikke knuste skuta men løftet den opp.
Dette er en kunst - men en kunst som må til for å trekke på det beste ved EU, men samtidig motstå overdreven dekonstruksjon av nasjonalstaten. Går dekonstruksjonen for langt, mister vi fundamentet for en kulturelt fundert solidarisk økonomi og kan vinke farvel til den norske modellen.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 3. september 2016.
Tekst: Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo og professor Atle Midttun ved Handelshøyskolen BI.