Problemet med populismen er at det er noe i den, skriver Gudmund Hernes.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om populisme
Høye verv gir ofte anledning til å gjøre store feil. Ikke alle blir begått. Politikere har partiprogram å bygge på, et embetsverk som gir motforestillinger, kolleger med tvil, interesseorganisasjoner med protesterer og en opposisjon som forteller hvor skapet bør stå.
Men det er ikke nok. Det er lett å kapsle seg inne i ekkokammeret av meningsfeller og tape kontakten med dem man skal representere eller tjene.
- Les også: Når fremtidssjokket rammer
Tantene i Trondheim
Som statsråd, hadde jeg et nødanker: «Tantene i Trondheim». Ved mange korsveier spurte jeg: Hva ville mine tvilling-tanter, Ella og Randi, begge med hele sine liv i arbeiderklassen, tenkt om det jeg var i ferd med å gjøre? Denne mentale sjekken - tante-testen - hindret mange tabber.
Da jeg hørte Donald Trumps tiltredelsestale, steg de frem for meg. Mye kan sies om talen: om «Amerika først», synet på verden som et null-sumsspill – eller om det han alt har forløst: høyrepopulistenes toppmøte i Koblenz, Theresa May som har snudd kappen, Netanyahu som tramper løs.
Trump fikk 63 millioner stemmer, nær 3 millioner mindre enn Hillary Clinton, men vant nok stater til å seire. Det er lett å gjøre narr av hans tilhengere med Abraham Lincolns ord: «You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time» – særlig nå som plutokratene inntar regjeringskontorene.
Men med 63 millioner bak seg, må vi spørre: Så han noe mange politikere overså? Hørte han noe de overhørte? Noe som demokraten Bernie Sanders også så og hørte – og artikulerte slik at tantene mine i Trondheim ville sluttet opp om «The Bern»?
Mistet troen på politikerne
Tiltredelsestalen ga et svar. Trumps første klare politiske melding var denne: «Vi skal flytte makt fra Washington og gi den tilbake til dere, folket. Alt for lenge har en liten gruppe i hovedstaden høstet fruktene av staten mens folket har båret kostnadene. Washington blomstret, men folk fikk ikke del i velstanden. Politikere ble rikere mens jobbene svant. Og fabrikkene stengte.»
Trump angrep det politiske establishment i begge partier som satt rundt ham på podiet. Man kan si det var klassisk populisme: Folkets frelser refser den politiske klassen som spiser av lasset og skor seg selv. Nå skal han føre alle tilbake til det forjettede land. Men altså med et mannskap som vil forverre levekårene til mange av dem som støttet ham.
Problemet er bare dette: Det er noe i det! Mange har mistet troen på at politikerne ønsker og evner å gjøre noe med arbeidsledighet, ulikhet og tap av kontroll over eget liv. Velgerne hadde sett nok til at de var som en underkjølt væske: i en ustabil tilstand der en rystelse kan utløse en kjapp krystallisering av løsrevne erfaringer. Trump ga det fast form – slik Bernie Sanders gjorde det med motsatt ladning.
Det samme ser man i mange land: «The Edelman Trust Barometer» har nylig dokumentert fallet i tillit kloden rundt.
Knurring i Norge
Finnes noe grunnlag for politisk misstemning og knurring i Norge? Har folk erfaringer som kan krystalliseres til at folkevalgte har glemt dem, at den politiske klasse skor seg, at tillitsvalgte ikke fortjener tillit?
Her er noen løsrevne biter:
- I desember avslørte VG at Stortinget bevilget dobbelt etterlønn for stortingspolitikere som går av. Stortinget måtte slå retrett.
- Direktører i Forskningsrådet fikk så svære lønnspåslag at da det ble kjent, måtte man gå ned noen trinn for den nye direktør. Nå skal stabene kuttes med 10 prosent, og noen vil miste jobben - samtidig som det inviteres til feiring av avtroppende direktør.
- Sandefjords rådmann, Gisle Dahn var en av landets best betalte med en lønn på 1,6 millioner. Ved årsskiftet kunne 57-åringen slutte med etterlønn og pensjon på en drøy million - resten av livet - og uten avkortning om han tar en annen jobb. Avtalt med ordfører Bjørn Ole Gleditsch.
- Mange unge håpefulle ser ut til å ta midlertidig opphold i politikken som springbrett for lukrative verv utenfor, der de kan forfekte det motsatte av det de før sa - og langt inne kanskje ennå mener.
Når politikere bevilger seg goder som undergraver tilliten til dem, når høyt gasjerte offentlige tjenestemenn svekker troen på en solidarisk velferdsstat, når forskjellene mellom dem som er innafor og utafor øker, ja, da holder det ikke med et seminar om Piketty.
For meg er det ikke vanskelig å si hva tantene i Trondheim ville tenkt: de ville sluttet opp om Sanders og likevel skjønt Trumps appell. Så til dem som har høye verv: Ta en tantetest!
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 27. januar 2017.
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.