Vi har analysert tekst fra 233.000 taler i Stortinget i perioden 1999–2020 for å undersøke i hvilken grad forberedelser til mulige kriser er på den politiske agenda. Resultatet er nedslående.
I «Analyser av Krisescenarioer 2019» fremhever Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) to scenarioer som både har høy sannsynlighet og svært store konsekvenser for liv og helse: pandemi og legemiddelmangel. I hvilken grad preget dette stortingsdebatten?
Vi har analysert tekst fra 233.000 taler i Stortinget i perioden 1999–2020 for å undersøke i hvilken grad forberedelser til mulige kriser er på den politiske agenda. Resultatet er nedslående.
Til tross for at en pandemisk krise er blitt trukket frem som et sannsynlig scenario lenge, finner vi at ordet pandemi bare er brukt i 81 taler i Stortinget i perioden 1999–2019 (0,04 prosent). De fleste talene kom dessuten i etterkant av svineinfluensaen i 2009.
I den inneværende stortingsperioden, som startet rett før koronakrisen var et faktum, øker oppmerksomheten betraktelig (se figur).
Pandemi
Atomulykker og fjellskred
DSB rapporterer at antall situasjoner med legemiddelmangel er tidoblet det siste tiåret, men oppmerksomheten rundt temaet, i hvert fall inntil 2019, har vært svært lav. Tilsvarende virker det som om det er lite oppmerksomhet rundt de øvrige hendelsene som utgjør størst risiko ifølge DSB: atomulykker og store fjellskred. Må det en krise til før politikerne våkner?
I kjølvannet av finanskrisen i 2008 økte oppmerksomheten rundt finansregulering betraktelig for så å normalisere seg etter et par år. I stortingssesjonen 2018–2019 diskuteres finansregulering omtrent like hyppig som før finanskrisen. Betyr dette at problemet løst? Regulering og tilsyn med banker, særlig i oppgangstider, er viktig for å hindre nye finanskriser.
Finansregulering
Terrorberedskap
Vi ser et lignende mønster for terrorberedskap. Oppmerksomheten rundt temaet økte dramatisk etter 22. juli 2011, for deretter å falle tilbake til omtrent samme nivå som i årene før tragedien rammet Norge. Terrorangrepet i USA høsten 2001 gir også et tydelig avtrykk i den norske stortingsdebatten.
Politikerne synes å være sent ute i håndteringen av kriser, men til tross for dette stiger populariteten til politikerne i posisjon ofte under kriser.
Finanskrisen i 2008 bidro til at den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt. I kommunevalget 2011, like etter 22. juli, gjorde Arbeiderpartiet sitt beste lokalvalg siden 1987. I april 2020 gjør Høyre et byks fremover på meningsmålingene. I en måling Respons Analyse har gjort for VG, oppgir kun seks prosent at de mener at regjeringens krisehåndtering har vært for dårlig.
Terrorberedskap
Egner seg dårlig som valgflesk
Internasjonale studier viser at velgere foretrekker handlekraftige politikere i krisesituasjoner, men at de i liten grad verdsetter investeringer i samfunnssikkerhet. Gode forberedelser kommer kun til syne i en eventuell krise (pandemi), eller som fravær av krise (terror). Kriseberedskap egner seg derfor dårlig som valgflesk for å mobilisere velgere, og vi kan som samfunn ende opp med å underinvestere i samfunnssikkerhet og beredskap.
Hvordan kan vi være forberedt på fremtidige kriser dersom velgerne og politikerne i liten grad er opptatt av beredskapsplaner? Mediene har tradisjonelt spilt en viktig rolle som politikernes vaktbikkje.
Samtidig gjør kutt i pressestøtten og muligheten for å annonsere på alternative digitale plattformer, som sosiale medier, at mediene blir sårbare for folkeopinionen. Dette går særlig utover dybdejournalistikken. I slike tider er vi prisgitt uavhengige institusjoner med et klart mandat, slik som DSB og Folkehelseinstituttet (FHI).
En utakknemlig, men viktig jobb
Statsforvaltningen får ikke sjelden hard medfart av velgere og politikere. Samtidig er et velfungerende byråkrati avgjørende for å fremme politisk orden og gode beslutninger. Med en finansiering som er uavhengig av velgernes flyktige oppmerksomhet, jobber byråkratene i det stille for å få det politiske hjulet til å rulle. Det er en utakknemlig, men viktig jobb.
Den viktige rollen statlige forvaltningsorgan har i politiske beslutningsprosesser har kommet tydelig til syne i debatten de siste ukene. Regjeringen er helt avhengig av kunnskapen som byråkratiet har jobbet med i årene der helseberedskap ikke har vært på den politiske agendaen.
Samtidig er det grunn til å stille spørsmål om ikke politikerne burde tatt tydeligere grep etter at DSB fremla sin rapport i 2019. Den siste tiden har helsevesenet rapportert at de mangler store mengder smittevernutstyr. Medisinske eksperter skriver at «helsevesenets beredskap er på et lavmål» (Gisvold, Aftenposten, 3. april).
Legemiddelmangel
Lytte til ekspertene
Politikere skal lose oss gjennom kriser, men ser ut til å være dårlig forberedt. I den verden vi lever i i dag, med et integrert finanssystem, importavhengighet og mye reisevirksomhet, sprer kriser seg raskere enn noen gang før.
I tiårene som kommer vil vi derfor i økende grad være avhengige av å ha gode planer for hvordan vi skal håndtere krisesituasjoner som sprer seg på tvers av landegrensene.
Så lenge politikerne ikke belønnes for beredskapsplanlegging er vi prisgitt arbeidet som statlige direktorater, institutter og andre i statsadministrasjonen legger ned. Samtidig hadde vi tjent mye på å ha politikere som også lytter til ekspertene sine i gode tider. Det er fint å snakke om helseberedskap under en pandemi, men enda bedre å gjøre det før.