Følelser er nyttige i debatter om store prosjekter som OL i Oslo og hvor veimilliarder skal brukes. De er indre kompassnåler som sikrer god navigasjon.
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi
Oslo vil ikke søke om å arrangere OL. Hovedargumentet var at OL ble for dyrt, og mange spør seg nå hva Norge egentlig har råd til.
Har vi råd til ny jernbane? Har vi råd til ny E18? Hva med eliteforskning, jagerfly, heldagsskole – eller eksperimentell kreftmedisin?
OL-debatten viste at slike debatter kan vekke sterke følelser. Da det ble påstått at OL ville koste 22.000 sykehjemsplasser, satt folk med to bilder på netthinnen: Ett med en cocktail-drikkende OL-pamp og ett med et sykt menneske som lå stuet bort i en støvete korridor.
Alle med puls vet hva de har mest sympati for. Folkets dom var enkel.
Avslører nytte-kostnadsbrøken
Og følelser er nyttige i en debatt, for følelser er indre kompassnåler som sikrer god navigasjon.
Følelser avslører nytte-kostnadsbrøken – en hovedstørrelse i økonomisk analyse. Samfunnsøkonomene studerer nemlig hvordan et land skal utnytte knappe ressurser slik at innbyggerne får mest mulig velferd. Får vi mer velferd av sykehjemsplasser enn OL, er det smart å velge bort OL.
Utfordringen er at dette er lettere å påstå enn å vise – for ulike mennesker har ulike velferdskilder. Risikoen er at debattene reduseres til ren retorikk. I slike konkurranser har analyser dårlige kår, for de virker hjerteløse. Tør vi se på noen tall?
Norges virkelige lommebok er de arbeidstimene vi leverer: 3,8 milliarder timer pr. år. De gir rammene for svaret på tittelspørsmålet. Og samtidig viser de at vi som nasjon faktisk velger bort sykehjemsplasser hver dag.
Det kan ikke stemme, sier du, for Norge er verdens snilleste nasjon. Vel, kanskje det. Ta likevel en titt på dette regnestykket, hvor vi forenkler bort kapitalens bidrag:
Velger sofakroken
Utgangspunktet er at OL-garantien på 35 milliarder skulle tilsvare 22.000 sykehjemsplasser. La oss si at en norsk arbeidstime koster 300 kroner. OL-garantien tilsvarte altså 117 millioner arbeidstimer – ca. tre prosent av utførte timeverk pr. år. Vi jobber 37,5 timer pr. uke, dermed utgjør tre prosent en drøy time.
Hadde vi jobbet til klokken 17 i stedet for 16 på tirsdager, hadde vi fått 22.000 sykehjemsplasser (eller OL). I stedet velger vi sofakroken eller fotballtrening.
Ikke bare det. Vi har også kunnet anskaffe oss sykehjemsplasser de siste årene – for vi har ikke arrangert OL på en stund. Ifølge statsbudsjettet.no og spørsmål 144 fra finanskomiteen 8.10. 2012 var det en netto tilvekst på bare 1276 sykehjemsplasser (!) – i perioden 2005–2011.
Du ser altså at sånne prislapper blir brukt strategisk i debatter – og opportunistisk. For du møter folk som var imot OL på grunn av sykehjemsplassene, men som samtidig er for sekstimersdag – uten at de da nevner prislappen. Og den er stor.
En sekstimersdag kutter arbeidstimene med 20 prosent – 760 millioner. Det er over 140.000 sykehjemsplasser – eller nesten syv OL – hvert år. Hvis vi i stedet for sekstimersdagen, heller hadde gjeninnført åttetimersdagen, ville vi ha fått over 250 millioner timer. Det er 47.000 sykehjemsplasser – og to OL.
Sykefravær koster sykehjemsplasser
Prislappen underslår også at det er mulig å rekruttere ressurser.
Vi har ca. seks prosent sykefravær; omkring 230 millioner arbeidstimer pr. år. OECD-tall viser at svenskene bare bruker 71 prosent av den andelen av bruttonasjonalprodukt som Norge bruker på sykefravær.
Røffe anslag antyder at med svensk fraværsnivå hadde vi lokket frem over 60 millioner timer, som over to år blir 22.000 sykehjemsplasser – eller ett OL. Sykefravær koster sykehjemsplasser. Så brutal er verden.
Sykefravær koster sykehjemsplasser. Så brutal er verden
Det er ikke så enkelt som de regnestykkene viser, sier du, og det kan du sannelig ha rett i. Det er slett ikke sikkert at OL hadde fortrengt de sykehjemsplassene. En idrettsfest kunne ha rekruttert til ekstrainnsats. Hvordan? Ta et hverdagseksempel. Du lurer på om du skal holde fest, for du vil ikke være typen som bare går på fest, aldri har fest. Du må lage mat, handle og pynte – cirka ti timer tar det. Noen kolleger blir bestyrtet: «De kunne du ha brukt på barna!»
Og de har jo et poeng. Så du vurderer å droppe festplanene. Men, tenker du, kanskje ville de ti timene – uten fest – ha blitt brukt på sofaen, til TV-titting og dilldall.
Festplanen din handlet altså egentlig om å mobilisere hverdagstimer til en engangsinnsats. Sånn kan det være for land også. I samfunnsøkonomien sier vi at arbeidstimene er endogent bestemt.
Virker hjerterått
Prislappen på OL hørtes uhyrlig ut, for det virker hjerterått å velge en idrettsfest fremfor å hjelpe trengende. Men den underslo at dette er noe vi gjør hver dag – og har gjort i mange år. Folk ønsker fritid og fest også – til tross for at ønskene vitterlig fortrenger kreftmedisiner, eldreomsorg og skolekvalitet.
I debatter om følsomme temaer er det da gunstig om kryssende hensyn kommer på bordet. Og det kommer mange slike debatter. Hvis nye T-banelinjer til Fornebu eller seksfeltsveier holdes opp mot bare sykehjemsplasser, ja, da blir det vanskelig. Og hvis sykehjemsplasser er trumfkortet, finnes det flere stopp debatten-kort. På sparesset står det for eksempel «Nei til Oslo». Tenk bare at Hardanger-broen kom før Sollihøgda-utbygging.
Å stille opp nytte og kostnader er en utfordring for alle store prosjekter, for det blir vonde kollisjoner mellom realisme og idealisme. Og utredningene er ubehagelige og vil være ufullstendige.
Dessverre får du heller aldri fasiten – for du vil aldri få vite hva som hadde skjedd hvis du hadde gjort det du ikke gjorde.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 2. november 2014 under vignetten Ukeslutt.