De største vitenskapelige verk er fortellinger, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om forskningskommunikasjon
En del av studiene i samfunnsfag og humaniora går med til å lære å skrive dårlig. Frykten for å være lettlest henger på en bredere angst for å bli avslørt: at man har lite å fare med, eller faglig er utgått på dato.
Standardstrategien for akademisk fryktmestring er å hekte seg på en guru, med antatt ovstor innsikt, men hvis språk gjør det vanskelig å trenge inn i klokskapen. Da kan man gjemme seg under et røykteppe av nyord der fagfrontene er vanskelig å skjelne.
Fordelene med å eldes er at man gjennom et langt akademisk liv har opplevd terminologiske hamskifter flere ganger og derfor kjenner lusa på gangen.
Den store guru
Da jeg tok fatt på sosiologi var Harvard-professoren Talcott Parsons (1902–79) den store guru. Han hadde innsikter om de fleste ting. Han bygget også en generell ramme for å forstå all handling: Alle sosiale systemer måtte finne strukturer for å skjøtte fire funksjoner: «Adaptation, Goal Attainment, Integration and Latent Pattern Maintenance», forkortet til AGIL.
Parsons såkalte «struktur-funksjonalisme» slo gjennom fra midten av 1950-årene og ble utbrodert i tiårene etter. Parsonianerne, små og store, trakk og tøyet læren i flere retninger. Begrepene var elastiske nok til at alle kunne finne noe å passe inn i skjemaet. Noen gjorde det med fantasi og kraft, som vår egen Stein Rokkan i sin teori om politiske systemer, der han både innførte flere akser og selv laget mer presise begreper.
Ledet inn i tåka
Og læren, som var vag og vid, ble pensum! Kull på kull ble ledet inn i tåka – noen kom aldri ut. Ikke minst ble det lærebøker, forelesninger, seminarer og atter seminarer.
Som del av den intellektuelle Marshallhjelpen etter andre verdenskrig, dro forskere over Atlanteren begge veier. Talcott Parsons kom til Norge. Dette fortelles: Parsons disponerte et svært dollarglis. På amerikansk vis fylte han den med gjester etter fester og kjørte dem til døren. En gang fikk en gjeng studenter møte og prate med – mest lytte til – guruen fra Harvard, som raust tilbød å kjøre alle hjem.
Parsons var oppglødd over studentenes iver, og doserte inspirert under hjemturen om både AGIL og mønstervariabler. Men med mindre blikk for hvor bilen skeinet på Oslos villaveier – de var ikke dosert for breiale amerikanske doninger. På nest siste stopp ble den beleste og beskjedne sosiologistudent Nils Halle sluppet ut – og stotret til takk: «Professor Parsons: You drive as badly as you write!»
Ismer fra Frankrike
Med sekstiåtterne tok ml-versjonen av Marx hegemoniet. Parsons som hadde lite om klasser og konflikt, ble lempet på historiens skraphaug. Det kom nye lærebøker, seminarer og atter seminarer – samt studiesirkler og kompendier om «hovedmotsetningen».
Etter hvert reagerte studentene på ensidig kost: «Drep meg, professor, men ikke med graut!»
En ny Marshallhjelp av ismer kom fra Frankrike – postmodernisme, poststrukturalisme, dekonstruktivisme – alle fikk en franskmann de kunne dra fra pistolhylsteret: Barthes, Lyotard, Foucault, Derrida, Baudrillard, osv. Det ble tåkeheimer nok til alle.
For i norsk historie går det en linje fra Erasmus Montanus til Pierre Bourdieu. Og løst snakk med fremmede ord er smittsomt, slik litteraturkritiker Cathrine Krøger har vist for sykepleierfaget, eller man kan se ved tekstualistenes herjinger på Utdanningsdirektoratets hjemmesider.
Kraftfulle metaforer i store fortellinger
Er det noe botemiddel? Kunne forvillede forskere uten rødblyant hjelpes av en litteraturkritiker?
I 1962 analyserte Edvard Stanley Hyman fire klassiske bidrag som litteratur, i boken The Tangled Bank: Darwin, Marx, Frazer and Freud as Imaginative Writers.
Hans tese er at vitenskapelige verk får varig vitalitet ved kraftfulle metaforer i store fortellinger.
Som når Darwin bak naturens ytre mangfold, skjønnhet og sødme avdekker en brutal kamp på liv og død; når Marx i sitt tette kommunistiske manifest bak borgerskapets ulidelige letthet avdekker et samfunn av larm, skitt, nød og strid; eller når Freud bak forheng, høye snipper og stramme korsetter avdekker Ødipuskonflikter og fortrengte fadermord, Eros og Tanathos.
Om hver av dem kan vi si: For en historie! De lever i oss som vitenskap ikke fordi de ga rare ord, men fordi de oversatte vitenskap til besettende visjoner ved bydende metaforer.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 28. september 2018 under vignetten "Påfyll".
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI.