De olympiske leker er i stor grad også «big business». Med moderne multinasjonal forretningsvirksomhet kommer også ansvar.
KRONIKK: Atle Midttun og Nina Witoszek om samfunnsansvar
I en av de mest kjente scenene fra Disneys tegneserier når en katt frem til kanten av et stup, men fortsetter å gå, til tross for at den ikke har grunn under føttene. Og slik går den i luften - ett to, ett to - til den ser ned og deiser i bakken med et smell.
Den internasjonale olympiske komité (IOC) er en slik katt. Den har gått i luften mellom Beijing og Sotsji, og man lurer på når den vil falle. Avgrunnen er usynlig for alle som glemmer at sport ikke bare handler om dydige atleter som masserer våre nasjonale sjeler og pumper adrenalin inn i våre patriotiske årer.
I dag er de olympiske leker i stor grad også «big business»: et gigantisk marked der produkter, steder, tjenester og opplevelser selges og kjøpes for milliarder av dollar.
Klondyke med idealer
I diskusjonene rundt OL savner vi en debatt om IOCs særegne kobling mellom etikk og butikk. La oss utdype: Komitéen bestyrer en omfattende multinasjonal forretningsvirksomhet med budsjetter på flere titalls milliarder kroner basert på inntekter fra et mega sponsorprogram og fra globale kringkastingsrettigheter. Et genuint Klondyke med høyverdige idealer!
Konsernet styrer sponsorprogram og kringkastingsrettigheter med jernhånd, og det utpeker suverent hvem som skal få lekene hvert fjerde år. Her ligger den store utfordringen: verdier og forestillinger om respekt og fair play på tvers av politiske, sosiale og kulturelle skillelinjer er forent med et multinasjonalt forretningsimperium.
For å være realistisk: den tid da sport var amatørskap er for lengst forbi. Effektiv inntjening og ryddig økonomisk styring er blitt et «must» i en verden hvor alt, inkludert den nasjonale sjelen, er til salgs. Ikke overbevist? Ta en titt på den etniske profilen til verdens beste fotballag.
Telenors fadese
Men med moderne multinasjonal forretningsvirksomhet kommer også ansvar. I dag avkreves bedrifter ikke bare god økonomisk styring, men også styring av sosiale og miljømessige sider ved sin virksomhet.
Telenors erfaringer fra Bangladesh kan tjene som ett eksempel. Da det ble kjent at deres datterselskap Grameenphone benyttet underleverandører i Bangladesh med farlige arbeidsforhold, eksploderte offentligheten. Telenors ledelse måtte raskt på banen og hyre inn Det Norske Veritas for å gjennomgå ansvarsforholdene og sikre ordnede arbeidsforhold.
På lignende vis forventer vi at klesindustrien ikke fraskriver seg sitt ansvar for arbeidsforholdene hos sine leverandører. Og apropos: I juni 2011 stilte FNs menneskerettighetsråd (UNGP) seg bak et regelverk, The Guiding Principles for Business and Human Rights, som gjør bedriftene medansvarlige for menneskerettighetsbrudd også hos underleverandører.
Putinregimets gleder
Om vi forventer dette fra ordinært næringsliv, må vi kunne forvente enda mer fra Den internasjonale olympiske komité. Allerede da lekene startet i Sotsji ble OL-komiteen - og offentligheten for øvrig - informert om homofobi, massivt tyveri, korrupsjon, ekstrem overvåking og andre av Putinregimets gleder.
Disse alvorlige og godt dokumenterte overskridelsene ble raskt feid til side av «pragmatikere» og sportselskere. Men en rapport fra den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch går mer direkte inn på de virkelige forhold under anleggsarbeidene, som sto bak infrastrukturen til IOCs olympiske opplevelsesøkonomi.
Her nevnes følgende:
- Omformingen av Sotsji fra en liten småby til en spektakulær olympisk arena ble gjort mulig av mer enn 70.000 desperate gjestearbeidere. De fleste ble brukt nesten som slaver og tvunget til å slite opp til 12 timer i døgnet for småpenger.
- Mange av underleverandørene til OL-arrangementet unnlot å betale lønninger i det hele tatt. Arbeidernes pass ble konfiskert, og når de protesterte ble de jaget ut av landet av kosakk-politiet.
- Mer enn 2500 familier ble jaget fra sine hjem uten kompensasjon
- Byggingen av en ny vei og en høyhastighets jernbane har alvorlig skadet Mzymta-elven i Sotsji og et av de mest spektakulære økosystemene i Russland.
- Dumping av illegalt anleggsavfall og bygging av kraftledninger har resultert i jordskred som har fått mange hjem til å synke eller bryte sammen og true innbyggernes helse og sikkerhet.
- I alle fall i en av landsbyene ble lokale brønner fullstendig ødelagt under OL-utbyggingen, og innbyggerne blir uten drikkevann i årene fremover.
Glorien og euforien som følger med atletiske tevlinger er så overveldende at vi lett glemmer de grusomme menneskelige kostnader som følger med organisering av olympiske leker i autoritære regimer. Den internasjonale olympiske komité vet om dette. Men den er som den fete katten fra Disneytegneserien - den fortsetter besluttsomt å gå videre i luften, uten å se ned.
Bedre samspill mellom liv og lære
Spørsmålet er hvor lenge dette kan vare. Som multinasjonalt forretningsimperium synes IOC å leve sitt eget rendyrkede kommersielle liv, i solskinnet fra de høye olympiske idealer de representerer.
Det er på høy tid at det skapes bedre samspill mellom liv og lære, at IOC tar skrittet over i den moderne kommersielle verden og sikrer at lekene ikke blir gjennomført ved anlegg som er bygget på slavekontrakter og miljøskandaler. Hvis ikke, risikerer de olympiske leker å bli ren kommers - en «brød-og-sirkus»- begivenhet som bryter med idealene som står i deres statutter.
Vi argumenterer ikke for at IOC skal engasjere seg politisk - snarere tvert imot. I en verden med sterke fronter mellom ideologier og politiske system er de olympiske lekene et viktig samlingspunkt - og et «siviliserende prosjekt» - også når de foregår i autoritære regimer.
Likevel må vi kunne forvente at IOC i sin forretningsdrift og i sine underleverandørkontrakter sikrer reell styring og oppfyller hevdvunne prinsipper om samfunnsansvar.
Ved å bruke sin sterke økonomi og styringsmakt må IOC stimulere til at de olympiske leker blir et løft ikke bare for en kostbar sportsorgasme, men også for et bedre samfunn.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 27. februar 2014 med tittelen "IOC må ta mer ansvar".
Tekst: Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo og professor Atle Midttun ved Handelshøyskolen BI.