Det er ikke lett å få innsyn i granskningsrapporter. Her er åtte årsaker til at de holdes hemmelige.
DEBATT: Petter Gottschalk om gransking i næringslivet
For tiden etterlyses offentliggjøring av Yara-granskningen fra Wiersholm, og bare deler av Troms Kraft-granskningen er offentlig tilgjengelig.
Mange momenter ved en granskning kan føre til hemmelighold og konfidensialitet. Her er noen årsaker:
- Granskningsrapporten inneholder forretningshemmeligheter som konkurrenter kan ha glede av, og som dermed kan skade selskapet i konkurranse på sine markeder. Avslag om innsyn i Veidekke-rapporten fra Ernst & Young blir begrunnet med at det i rapporten fremkommer informasjon som man av bedriftsmessige hensyn ikke ønsker skal tilflyte tredjepart.
- Advokater er underlagt taushetsplikt på linje med leger og psykologer. Det som omfattes av advokaters taushetsplikt vil vedkommende advokat ikke kunne forklare seg om i en påfølgende rettssak, med mindre det foreligger samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Tilsvarende bestemmelse gjelder ikke revisorer og andre, med mindre vedkommende kan anses som advokaters hjelpere. For granskere som tilhører profesjoner som ikke er omfattet av lovbestemt taushetsplikt, kan taushetsplikt avtales mellom oppdragsgiver og den enkelte gransker.
- Granskningsrapporten er svært omfattende og inneholder en rekke forhold som mistenkte ikke ble tiltalt for. Det var for eksempel tilfelle med administrerende direktør i Din Baker, som ble gransket av PwC.
- Granskningsrapporten inneholder feil og mangler. Det var for eksempel tilfelle med granskningen i Store Norske Spitsbergen utført av PwC. Avslag om innsyn blir begrunnet med at granskningsrapporten inneholder en rekke feil og unøyaktigheter i forhold til det man senere ble kjent med gjennom Økokrim og TV 2-reportasjer.
- Granskningsrapporten inneholder mer eller mindre grunnløse beskyldninger mot enkeltpersoner, som dermed får svarteper, uten å kunne forsvare seg. Granskningsrapporten representerer etterforskning, tiltale og dom. Disse tre rollene ligger hos en og samme person, nemlig granskeren.
- Granskningen var en fiasko, fordi granskerne ikke fant ut noe som helst. De fant hverken faktum eller sannheten.
- Granskningen var en fiasko, fordi granskerne gikk frem på en kritikkverdig måte. Kanskje gjorde granskerne en slett jobb med kontradiksjon eller andre kvalitetskrav, eller rapporten er dårlig skrevet. Kanskje er rapporten rett og slett uleselig. Noen er altfor korte, og noen er altfor lange. Noen rapporter er preget av fullstendig fravær av fokus.
- Uenighet mellom eiere om granskningsrapporten skal offentliggjøres. Troms Kraft var eid av Troms fylkeskommune og Tromsø kommune, som slett ikke er enige om alt i forbindelse med granskningen. KLP er en pådriver i Yara-saken, mens andre eiere sitter på gjerdet.
Det er altså mange mer eller mindre gode grunner til å holde granskningsrapporter hemmelige og skjermet for innsyn. Det forsterker behovet for å regulere granskningsbransjen.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 12. februar 2014 med tittelen "granskerne må reguleres".