Fremtidspessimisme. Stadig flere prosesser automatiseres. Maskinparken øker. Datamaskiner blir kraftigere. Vil vi gå tom for arbeid?
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi
Maskiner kan virke skumle. De er uten følelser og - som i mange filmer - kan ta oss hvis de vil. En bekymring er at maskinene til slutt vil gjøre oss arbeidsløse. Noen sier at vi i fremtiden kan gå tom for arbeidsoppgaver, og foreslår at vi i fremtiden solidarisk må dele på arbeidet - for det vil bli lite av det. Selv The Economist virker bekymret i en lang artikkel 18. januar i år (2014).
Vil virkelig barnebarna våre mangle arbeid?
Seiglivet myte
Neppe. Det er tvilsomt om hoder og hender noen gang blir overflødige. De kan bli overflødige på et sted, over et tidsrom og i en sektor - men ikke hele tiden i en hel økonomi. Likevel finnes det en seiglivet myte om at det bare finnes en bestemt mengde arbeid (BMA). Myten innebærer at hvis noen jobber mer, så må andre jobbe mindre, for de første stjeler jobbene til de siste.
For førti år siden var det få som klarte å se for seg dataprogrammerere, app-utviklere og webdesignere
Myten sier at det er to måter folk kan bli overflødige på. Den ene er at det kommer flere nye arbeidere. De tar jobbene til de gamle. Dette hørte vi da kvinnene gjorde sitt inntog i arbeidslivet, og den hører vi i forbindelse med innvandring. Den andre er at det kommer flere nye maskiner. Denne varianten hører vi i forbindelse med fremtidspessimisme.
Større tilbud gir større behov
Hvorfor de er feil, skal vi se nå. Start med Robinson Crusoe, som har tøffe dager på stillehavsøya. Han bygger bambushytte, klatrer etter kokosnøtter og fisker sverdfisk. Så kommer Fredag.
Hvis BMA var riktig, måtte Robinson bli redd. For Fredag ville jo stjele arbeid fra ham. Når Robinson i stedet jubler, er det fordi han intuitivt skjønner at BMA er feil. Med et større tilbud av arbeidskraft, kommer nemlig også et større behov for arbeidskraft. Ingen av dem blir ledige. Og ikke bare det. To kan jobbe bedre enn én. Sammen kan de flytte steinen på to hundre kilo. Hver for seg klarer de det ikke.
Så både Robinson og Fredag får det bedre når de slår økonomiene sine sammen. Tilsvarende økte både tilbudet av og etterspørselen etter arbeidstimer da kvinnenes yrkesdeltagelse økte. Norge tjente på å ta i bruk kvinnenes - altså halvparten av landets - talent også utenfor hjemmet.
Bitre tårer
Tja, kanskje det, sier noen, men bedre teknologi må vel gjøre noen overflødige?
Vel, la oss se på Robinson og Fredag. Plutselig oppdager de noe i horisonten: mot øya driver en enorm kiste. Når de åpner den, finner de fantastiske saker drevet av solenergi - blant annet en drill, en spikerpistol og en sag.
Hvis BMA hadde vært sann, ville de reagere med forferdelse. Robinson ville frykte arbeidsløshet fordi hammerferdighetene hans ville bli overflødiggjort. Fredag ville gråte bitre tårer over at sagen ville gjøre mange arbeidstimer overflødige.
Smal pris å betale
Når de likevel ville ha hoppet av glede, er det fordi de skjønner at verktøyet vil heve levestandarden deres. Riktignok må de lære seg nye ferdigheter, men det er en liten pris å betale for en enorm gevinst. Slik er det i samfunnet også - i 2014, som i 1814. Endring kan kreve omstilling, men gir forbedring.
Nå er det annerledes, sier noen. Det er jo mulig, selvsagt, for historien er ingen garantist for fremtiden. Men de er i selskap med mennesker som sa akkurat det samme i 1814 og 1914. Det sies at ordene «this time is different» er de fire farligste ordene i finans. De ordene har også ofte blitt brukt om forholdet mellom arbeidere og maskiner. De har alltid bommet.
Tenk deg at vi - inspirert av Grunnlovsjubileet - reiste tilbake til 1814. Så fortalte vi dem om fly, biler, gravemaskiner, datamaskiner og vaskemaskiner. Reaksjonene ville ha vært en blanding av ekstatisk forbauselse og ekstrem frykt. «Alle jobbene våre vil jo forsvinne i fremtiden», kunne de utbryte, «for det høres ikke ut som om dere har smeder, bøkkere eller salmakere. Dere har heller ikke syersker, tømmerfløtere eller vevere. Så dere har vel 95 prosent arbeidsledighet?».
Vil alltid finnes bruksområder
Og det har jo vi ikke, selv om brorparten av datidens yrker har forsvunnet. Vi har heller ikke dårligere levestandard eller kortere liv. Poenget er at frigjorte timer plasseres til andre gjøremål. Ledige hoder og hender ble ikke permanent ledige.
Så lenge menneskets behov og ønsker ikke er mettet, vil det finnes bruksområder. Vi klarer bare ikke å forestille oss disse oppgavene. For førti år siden var det få som klarte å se for seg dataprogrammerere, app-utviklere og webdesignere. De færreste ville ha spådd at det i Norge fantes folk som var fotballspillere og langrennsløpere på heltid.
Nye yrker vil bli oppfunnet
Men ta frykten på alvor. Anta at alt vi gjør i 2014, blir automatisert. Absolutt alt. Vil alle så fortvilet tigge om arbeid? Neppe. Enten vil all fri tid være fritid eller så vil vi bruke den frie tiden til annet arbeid. I begge tilfeller vil det oppstå nye yrker: fritidscoacher, galaktiske turoperatører og virtuelle spill-koordinatorer.
Vi går ikke tom for matematikkproblemer å løse, stjerner å oppdage eller PC-spill å lage. Forfattere vil aldri skrive den siste boken. Kunsten går ikke tom for kunst. Og så lenge noen etterspør andres ferdigheter og ulike aktiviteter konkurrerer om tid, vil det finnes en pris på den tiden - vi kaller den lønn.
Så ideen om at vi i fremtiden går tom for arbeid, er fantasi. Kanskje et eksempel nettopp på en type fantasi vi aldri vil gå tom for.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 4. mai 2014 under vignetten "Ukeslutt" med tittelen "Vil vi mangle jobber i fremtiden?".