Den 29. mars 2019, klokken elleve om kvelden, er Storbritannia ute av EU. Arne Jon Isachsen trekker frem to store spørsmål og tre problemer som må løses.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Brexit
De som ville at Storbritannia skulle forbli i EU, gikk på en skikkelig smell i juni i fjor. Under folkeavstemningen på selveste Sankthansaften fikk “Leave” en oppslutning på 52 prosent og “Remain” på 48 prosent.
Statsminister David Cameron gikk av, og inn i Downing Street 10 flyttet Theresa May, som i seks år hadde gjort en god jobb som innenriksminister.
Da Norge ved folkeavstemningen i 1994 sa Nei til å bli med i EU, lå alternativet klart, EØS-avtalen, som var blitt forhandlet frem i perioden 1989-1992.
Britene derimot har ikke noen Plan B. Hva gjør vi om “Leave” stikker av med seieren? I arroganse og overmot hadde David Cameron sett bort fra denne muligheten. Hvilket gjør jobben til Theresa May desto mer krevende.
Ingen krise etter “Leave”
Spådommen fra “Remain” om at Storbritannia umiddelbart ville oppleve en økonomisk krise om utmeldelse ble resultatet, har ikke slått til.
Rett nok falt det britiske pundet med 10 prosent mot euroen (og 15 prosent mot dollaren, som således falt med 5 prosent mot euroen).
Men produksjonen holdt seg oppe, godt hjulpet av den bedring i konkurranseevnen som et svakere pund innebærer. I 2016 kunne Storbritannia glede seg over en BNP-vekst
I mars 2019 er Storbritannia ute av EU
I desember 2007 ble Lisboa-traktaten, som kan betegnes som EUs grunnlov, undertegnet av de 27 EU-landene. Først nå ble det anledning for et EU-land å melde seg ut. I artikkel 50 heter det:
”Enhver medlemsstat kan i samsvar med sine forfatningsregler beslutte å melde seg ut av Unionen.”
Den 29. mars 2017 tok Storbritannia artikkel 50 i bruk. Det var enighet mellom EU27 og Storbritannia at man skulle sette av to år for å forhandle frem hvordan relasjonen mellom dem skal være når utmeldelsen er et faktum.
Hvilket betyr at Storbritannia den 29. mars 2019, klokken elleve om kvelden, ikke lenger er medlem av EU.
Veien videre
I juni 2017 møttes forhandlingsdelegasjonene fra EU og Storbritannia til de første samtalene. Det har de fortsatt med å gjøre, en uke, hver fjerde uke.
Delegasjonen fra britisk side ledes av David Davis som er minister for “Exiting the European Union”. Michel Barnier er sjefsforhandler for EU for Brexit. Han har en profesjonell holdning til det hele:
“The UK has chosen to leave the EU. We regret and respect the decision.”
Har eller myk utgang?
Hva gjelder relasjonen EU og Storbritannia skal ha etter 2019, snakkes det mest om disse to alternativene:
- En handelsavtale à la Canada med “nogot attåt”.
- Eller den norske modellen der Storbritannia går med i EØS.
Den siste varianten innebærer ikke store endringene og kalles gjerne “soft Brexit”. Den første varianten kommer i flere versjoner, og heter “hard Brexit”.
Finansminister Philip Hammond hører med til de “bløte” i spørsmålet om den fremtidige relasjonen til EU, samtidig som han er blant de “harde” når det gjelder balansen i statsbudsjettet – et underskudd utover måltallet på maksimum to prosent kommer ikke på tale.
“Hard Brexit” kjøres hardt av duoen Boris Johnson og Michael Grove, som begge stod hardt på for å melde Storbritannia ut av EU. Boris er utenriksminister. Michael er minister for “Environment, Food and Rural Affairs”. Da Theresa May tok over for David Cameron, lå Boris Johnson an til å kapre statsministerjobben. Men da Michael Grove trakk sin støtte til ham, trakk Boris sitt kandidatur.
Nå har vennskapet tatt seg opp igjen; i fellesskap angriper de statsministeren for ikke å kjøre hardt nok for en “hard Brexit”.
I et “hemmelig” brev til henne nylig skriver de at noen av ministrene i regjeringen, uten å nevne navn, “… were not preparing for a ‘no deal’ Brexit with anything like sufficient energy”. Philip Hammond er mannen de har i tankene.
Neste milepæl
Michel Barnier synes forhandlingene går tregt. Etter planen må man i rimelig grad avklare tre problemer før forhandlingene om de to store spørsmålene tar til for alvor.
De to store går slik:
- Hva slags handelsavtale mellom UK og EU? Inklusive spørsmål om flyt av arbeidskraft og kapital. Selve handelen i varer går det trolig greit å enes om – frihandel som nå. Hva gjelder handel med tjenester er situasjonen mer delikat. Finansielle tjenester som City i London lever høyt på, risikerer i ikke liten grad å flyttes ut. Hvilket elegant fanges opp av Lloyd Blankfein, sjefen for den amerikanske storbanken Goldman Sachs, når han i tiden fremover forventer å bruke adskillig mer tid i Frankfurt enn før.
- Det andre hovedspørsmålet er hvordan reglene skal være i en overgangsfase fra mars 2019 og to år fremover, som er tiden for overgang man ser for seg.
Men før man kan sette i gang med disse “hovedforhandlingene”, må man skimte klart løsningen på tre problemer:
- Hva slags ordning for Nord-Irland? Mer konkret hvordan unngå en deling av den irske øya med grenseposter og andre fysiske hindringer nå som EUs grense mot Storbritannia vil gå 50 mil tvers over øya?
- Hva slags ordninger ser man for seg for britiske statsborgere som oppholder seg eller bor i EU27-landene? Og ditto for EU-borgere med opphold i Storbritannia?
- Hvilken sum tenker man seg at UK skal betale til EU ved uttreden? Sin andel av fremtidige forpliktelser kan de ikke løpe fra. Theresa May har antydet 20 milliarder pund. Fra EU sin side høres 60 milliarder mer passende ut.
På dette siste spørsmålet er det bevegelse på britisk side. Man er ikke fremmed for å høyne budet ganske kraftig. Med enighet på dette tredje punktet blir det lettere å nå frem på de to andre.
Michael Barnier og David Davis tar mål av seg til å avklare de tre mindre temaene på neste forhandlingsmøte i midten av desember. Om de lykkes med det, kan forhandlingene om de store temaene ta til for alvor.
Plus ça change, plus c'est la même chose
Et tredje alternativ – i tillegg til “hard Brexit” eller “soft Brexit” – skal vi heller ikke se helt bort fra. Som Torbjørn Holt, som er prest i Sjømannskirken i London, og som har bodd 19 år i Storbritannia, peker på:
“Et tredje alternativ er å la tiden gå og bli likevel.”
Det samme er skribenten Philip Stephens inne på i Financial Times den 9. november 2017:
“The last hope is that there is a hidden irony in all this: that the political chaos wrought by the referendum is the only thing that could stop Brexit happening.”
Referanser:
Denne kommentarartikkelen er først publisert i Månedsbrev 11/2017, som utgis av professor emeritus Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
Tekst: Professor emeritus Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.