De eneste som tjener når sparepenger plasseres i «gode fond», er trolig forvalterne av fondet, skriver førsteamanuensis Espen Henriksen ved Institutt for finans.
Blant påstandene som blir brukt i markedsføringen av «gode» fond, er at de gjør noe godt for «fornybar energi, fremtidens byer, like muligheter og sirkulær økonomi». Og at sparing i dem «kombinerer muligheten for økonomisk avkastning med å kunne påvirke samfunnet i positiv retning». Problemet er at slike fond sannsynligvis ikke bidrar til å gjøre verden «bedre». De bidrar neppe heller til mer fornybar energi eller «like muligheter». Om forvaltningsgebyrene er høyere enn alternativene, bidrar slike fond neppe med noe annet enn å overføre penger fra sparere med gode intensjoner, men liten forståelse av finans, til eierne og ledelsen i forvaltningsbedriftene.
At noen aksjer i en bedrift skifter eier betyr ikke nødvendigvis at det gjøres endringer i bedriftens investeringsbeslutninger.
Markedsføring av slike fondsprodukter synes å utnytte at ikke alle klarer å skille to av betydningene til begrepet «investeringer». I tillegg er det to logiske selvmotsigelser med hensyn til henholdsvis porteføljevalg og eierskapsutøvelse.
For å møte det grønne skiftet og bekjempe klimaendringene må bedrifter og entreprenører investere ny kapital i forskning, utvikling og anlegg. Når en fondsforvalter «investerer», er det imidlertid bare eierskapet til eksisterende egenkapital som skifter eier. At noen aksjer i en bedrift skifter eier betyr ikke nødvendigvis at det gjøres endringer i bedriftens investeringsbeslutninger.
Sofistikerte investorer ser gjennom slik markedsføring. Mindre sofistikerte sparere, stiftelser og pensjonskasser har ikke de samme forutsetningene, og kan bli forledet.
Selgerne av «bærekraftige» fond påstår at de påvirker verden gjennom porteføljevalg.
Porteføljevalg kan umulig påvirke overskuddene til børsnoterte bedrifter. Den eneste muligheten for at porteføljevalg kan gjøre noe «godt», er derfor om de fører til at kapitalkostnadene endres.
Om en «brun» bedrift skulle få høyere risikojustert kapitalkostnad, så ville bedriften kunne gjennomføre færre av sine «brune» investeringer i forskning, utvikling og anlegg. Men en logisk nødvendig konsekvens av at selskapet får høyere kapitalkostnader, er at forventet risikojustert avkastning går opp. Den eneste måten uttrekk fra en «brun» bedrift skulle kunne ha effekt på reelle investeringer i bedriften, er om nær alle andre andre forvaltere deler definisjonen av hva som er «brunt» og at det ikke finnes profittmaksimerende aktører i verdens finansmarkeder, inkludert hedgefond og PE-fond, som ønsker å flytte fondskapitalen sin til bedriftene som gir høyest risikojustert avkastning.
Om en «grønn» bedrift skulle få lavere risikojusterte kapitalkostnader enn andre bedrifter, vil de kunne gjennomføre mer omfattende investeringer i forskning, utvikling og anlegg enn ellers. Men en logisk nødvendig konsekvens av lavere kapitalkostnader, er lavere forventet risikojustert avkastning på bedriftens aksjer. Det er vanskeligere for andre aktører å «shorte» og handle mot dette.
For andelseierne i det «gode» fondet er det dermed en catch-22: Enten gjør porteføljevalgene en materiell forskjell ved at «grønne bedrifter» kan investere mer, men da blir forventet risikojustert avkastning på fondet lavere også før kostnader. Eller så er forventet risikojustert avkastning den samme som for andre fond, og da gjør heller ikke porteføljevalgene noen materiell forskjell.
En annen måte selgerne av «bærekraftige» fond påstår de påvirker verden på, er gjennom eierskapsutøvelsen.
Gjennom utøvelsen av stemmeretten velger aksjonærene selskapets styre og treffer grunnleggende beslutninger for selskapet. Siden verden er i rask endring må veldrevne selskaper legge gode planer for fremtiden, herunder både om klimaendringer og regulatoriske endringer for å bremse, og forhåpentligvis reversere, klimaendringene.
Tradisjonell eierskapsutøvelse tar sikte på å legge til rette for at verdien av all fremtidig verdiskaping er høyest mulig. Slik kommersiell eierskapsutøvelse tar med andre ord valg av hensyn til klimarelaterte endringer i forretningsmuligheter, fremtidige risikofaktorer som klimarisiko og høyere priser på klimautslipp med i vurderingene de gjør.
Også når det gjelder eierskapsutøvelse er det derfor en catch-22: Enten er «bærekraftig eierskapsutøvelse» forskjellig fra tradisjonell eierskapsutøvelse, men da må det med nødvendighet bety det at verdien av selskapet blir mindre og forventet avkastning lavere. Eller så er forventet avkastning uendret, men da er det ikke mulig å skille «bærekraftig eierskapsutøvelse» fra tradisjonell kommersiell eierskapsutøvelse.
Sannsynligvis gjør derfor sparing i fond som markedsføres som «gode penger» ingen materiell forskjell på verden, verken gjennom porteføljevalg eller eierskapsutøvelse. Det virkelig kritikkverdige er imidlertid kostnadene. Om fondene som markedsføres som «gode» hadde hatt kostnader på omtrent samme nivå som et globalt indeksfond, kunne det kanskje ignoreres som «stor ståhei for ingenting». Det etisk problematiske er at flere av disse fondene som markedsføres som «gode» også koster mye.
Siden fondet ganske sikkert ikke gjør noen materiell forskjell på verden, er det eneste som skjer at 425.000 kroner blir overført fra den almennyttige stiftelsen til ledelsen og eierne av forvaltningsbedriften hvert eneste år.
Anta at det finnes en almennyttig stiftelse med 50 millioner kroner under forvaltning, mange gode intensjoner, men liten forståelse for finans. La oss si de kan investere fondskapitalen i et globalt indeksfond med 0,15 prosent årlig forvaltningskostnad. I stedet blir de forledet til å kjøpe et «godt» fond som har 1,00 prosent i årlig forvaltningskostnad. '
Siden fondet ganske sikkert ikke gjør noen materiell forskjell på verden, er det eneste som skjer at 425.000 kroner blir overført fra den almennyttige stiftelsen til ledelsen og eierne av forvaltningsbedriften hvert eneste år. Det er en spesiell form for «godhet» og «bærekraft».
Publisert 28. februar 2022