Det holder ikke lenger med de hyggelige historiene

Nylig ble EUs Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) lagt frem. Det er et stort skritt i retning integrering av bærekraft i bedriftens daglig drift. Selv om CSRD i utgangspunktet bare gjelder for større selskaper, og det inntil videre ikke omfatter hoveddelen av små og mellomstore bedrifter, vil det ha stor innvirkning på alle bedrifter.

Så langt har bedrifter både nasjonalt og internasjonalt, med noen få unntak, hatt relativt stor frihet til å rapportere hva de ønsker. Og det har de gjort. Det har vært de gode historiene som har kommet frem. Etter å ha lest hundrevis av slike rapporter, ser jeg paradoksalt nok at de bedrifter som er åpne med det de sliter med og hva som ikke har funket, er de som har kommet lengst. De bedrifter som unngår å nevne slike negative forhold, og bare fokuserer på det positive, har kommet kortest. Sånn sett har rapportene ofte vært unyttige for investorer.

Med EUs nye direktiv blir det ikke lenger mulig å bare rapportere om suksesshistorier. Her skal det som er relevant frem – enten det er positivt eller negativt. Det vil gjøre det mulig å faktisk anvende rapporteringen til objektiv vurdering og sammenligning av selskaper for for eksempel investorer og kunder.

Så hva er spesielt bra med det foreslåtte nye direktivet? Det viktigste er kanskje anbefalingen som sikrer at bærekraft må forankres og bygges opp fra innsiden i bedriften. Gjennom anbefalingene fra European Financial Reporting Advisory Group skal bedriften redegjøre for en bærekraftstrategi med konkrete mål og en måte å måle fremdrift. Det skal rapporteres innen tre felt, Miljø (Environmental – E), Sosiale (Social – S) og Styring (Governance – G) – altså ESG. Relevans og risiko skal også med, og innholdet skal kvalitetssikres.

Mange bedrifter starter i feil ende. De ser etter hva de har å rapportere om, og så rapporterer de det. Man må starte i andre enden som en del av en strategi. Her er fem steg som kan være nyttige i prosessen.

1. Kartlegg. Sett sammen en gruppe som er representativ for bedriften. Gruppen kartlegger hva slags innvirkning bedriften har sosialt og miljømessig, og velger det som er mest relevant. Dette er en vesentlighetsanalyse (materiality assessment), og FNs 17 bærekraftsmål er en fin sjekkliste. Basert på hva gruppen kommer frem til, utarbeides en konkret bærekraftsplan med mål og tidsramme.
2. Test. Planen må sjekkes med interessenter. Er leverandører, kunder, investorer etc. enige, og har de innspill? Revidér planen.
3. Lanser. Planen må gjøres kjent på tvers av organisasjonen og arbeides i henhold til. Benytt websider og interkommunikasjonsverktøy for å få dette frem.
4. Implementer. Her må fremdriften følges opp. Hvordan går det? Holder vi planen? Hvis ikke, hvorfor?
5. Rapporter. Her legges resultater frem og presenteres i forhold til mål som er satt. Åpenhet er sentralt; hva har vi fått til, hva funket ikke og hva kan vi lære av det? Det er behov både for intern og ekstern opplæring for oppfølging av CSRD.

Det nye direktivet krever rapportering, men fordrer også at bedriften faktisk har en strategi med konkrete mål og plan for oppfølging i forkant. CSRD er et initiativ for revisjon av dagens Non-Financial Reporting Directive (NFRD), altså direktivet som ikke anser samfunnsansvarsrapportering som knyttet til økonomiske forhold.

Med overgang til et Corporate Sustainability Reporting-direktiv, som vil gjelde mange flere bedrifter enn NFRD, bekreftes det at bærekraft faktisk har med lønnsomhet å gjøre. Dette er noe både bedrifter og samfunnet vil tjene på i det lange løp.

Teksten ble opprinnelig publisert i Finansavisen.