Mao Zedong satte kineserne fri. Deng Xiaoping lyktes med å mette dem. Xi Jinpings oppgave er å gi Kina tilbake sin rettmessige plass som verdens sentrum.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Kina
I november 2012 - som nyutnevnt leder for Det kinesiske kommunistpartiet - tar Xi Jinping med seg sine seks kolleger i Politbyråets stående (eller permanente) komité til utstillingen «The Road to Rejuvenation» ved Kinas nasjonalmuseum på Den himmelske freds plass.
I sin første gjerning som generalsekretær velger han å besøke utstillingen som forteller Kinas nyere historie:
Om hundre års ydmykelse, etter britenes angrep på Kina i 1840 (Opiumskrigen), frem til Mao den 1. oktober 1949 kunne stå på den samme Himmelske freds plass og erklære opprettelsen av Folkerepublikken Kina og avsluttes med fortellingen om landets økonomiske vekst, mobiltelefoner og utstyr for erobring av verdensrommet.
Folket har mye å takke Det kinesiske kommunistpartiet for.
Den store drømmen
Xi holder en tale. Ikke om økonomi. Men om Den store drømmen. Drømmen om å gjenreise Kina under Partiets førerskap. Det er Xi's egentlige prosjekt.
10 år er for kort for den store oppgaven.
I september 2017, noen uker før seremonien som skal gi ham fem nye år som leder for Partiet, gjentar Xi denne øvelsen. Besøker museet på nytt. Setter dagens Kina inn i et historisk perspektiv.
Folket har mye å takke Det kinesiske kommunistpartiet for.
Mens Mao satte kineserne fri og Deng Xiaoping lyktes med å mette dem, er det Xi's oppgave å gi Kina tilbake sin rettmessige plass som verdens sentrum. Til det trenger han mer tid enn de tilmålte ti årene regler og sedvane tilsier.
Sjefen over alle sjefer
I 2016 lot Xi seg utnevne til «Commander in Chief» for de militære styrkene, Folkets frigjøringshær (PLA). Parallellen til USAs president er åpenbar. I begge tilfeller står militære ansvarlig overfor en politisk ledelse. Dog med den forskjellen at i Kina er det ikke overfor noen valgt forsamling, men overfor Det kinesiske kommunistpartiet, at Folkets frigjøringshær skal vise sin lojalitet.
Således er det i egenskap av leder for Partiet at Xi er «Commander in Chief», ikke i egenskap av president for landet.
I fjor lot Xi seg videre få betegnelsen «core leader», det vil si leder et godt hestehode foran alle de andre. Samme betegnelse som i sin tid gjaldt for Deng Xiaoping, uten at han hverken formelt var leder for Partiet eller president for landet. Hans formelle posisjon var leder for Partiets militærkommisjon.
Xi og partiet er ett
I år, i forbindelse med den 19. partikongressen i oktober, som holdes hvert femte år, ble Xi's tanker skrevet inn i konstitusjonen for Partiet, på linje med Maos og Dengs.
Og det mens han er sjefen - og ikke i etterkant - hvilket kan tolkes dithen at om du opponerer mot Xi, opponerer du mot Partiet.
På tampen av denne kongressen ventet alle i spenning på at de syv som utgjør Politbyråets stående komité, skulle komme inn på scenen. Og inn kom de. Alle gamle menn. Ingen 57 år eller yngre. Som vel tradisjonen tilsier. Hvorfor det? Fordi da kan den relativt unge mannen velges som ny leder i 2022, og gjenvelges for fem nye år i 2027, uten å bryte aldersgrensen på 68 år. Xi selv er 69 år i 2022 og således ute av dansen, om kutyme skal følges. Men det er nettopp hva Xi trolig ikke ønsker.
Han vil endre praksis. Bli sittende ved roret selv. Og har lagt forholdene godt til rette for det.
Hva vil skje i Kina?
Man hadde undret seg i forkant på om Wang Qishan som har vært Xi's gode våpendrager i kampen mot korrupsjon og ryddet opp i finansvesenet, ville bli gjenoppnevnt i Den stående komiteen, hans 69 år til tross. I så fall ville det kunne sette en presedens for at Xi i 2022 også kunne fortsette. Men Wang var ikke blant de syv på podiet. Og kanskje ville det vært litt vel provoserende.
Mens det er kutyme at generalsekretæren i Partiet ikke skal gjenvelges etter fylte 68 år, står det i loven at man ikke kan velges som president etter fylte 68 år. Om Xi vil fortsette som «core leader» etter 2022, vil han måtte sørge for at aldersgrensen som landets president tas bort eller forlenges. De fleste av hans medarbeidere, fem av de syv i den stående komité og 18 av de 25 i selve Politbyrået, er staute Xi-kamerater. Derfor bør det være en smal sak å få til en slik endring hva gjelder aldersgrense for landets president.
At Xi, om helsen holder, holder koken utover de ti tilmålte årene, kan vi ikke se bort fra. Ved den usikkerheten om det fremtidige lederskapet i Kina som her er skapt, holder Xi sine partikamerater på tå hev, ikke minst potensielle nye ledere.
Mye vil skje i Kina de neste fem årene.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 15. november 2017.
Tekst: Professor emeritus Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.