Norge skaper mange verdier. Og mest verdier skaper de som bor i Oslo – vår utskjelte hovedstad.
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi
Oslo er ikke populær – utenfor Oslo. Få hovedsteder er det, og Brussel og Washington D.C. vinner heller ingen popularitetskonkurranse. Selv har jeg opplevd at motviljen kombineres med mumling om at hovedstanden snylter på resten av landet. De «virkelige» verdiene skapes utenfor Oslo, sies det. Er det riktig?
Er det slik at politikere, sentralbank, departementer og selskapsledelser lever på dem som skaper de virkelige verdiene? I så fall: hvor skapes verdiene – og av hvem? Her kommer en enkel analyse av et vanskelig spørsmål (det omvendte av det jeg nok hadde foretrukket).
Når administrasjonen går med underskudd
Det er med bevrende hånd jeg stiller spørsmålet, for sentrum-periferi-temaet er betent. Samtidig er det et viktig spørsmål, som går langt utover Oslo mot røkla.
Jeg husker for eksempel at jeg for lenge siden hørte pappa fortelle at en bedriftskonsulent hadde sagt at «administrasjonen gikk med underskudd». Det er jo ingen bombe siden den ikke har noen inntektsside. Konklusjonen i rapporten var at den måtte reduseres. Pappa var bedriftsleder, men ingen dum økonom. Selvsagt ville han tjene penger, men det var langt fra åpenbart at svaret var å kutte i en allerede liten og effektiv administrasjon.
En bedrift med null administrasjon vil ligne på en kropp uten hode. Tilsvarende kan vi tenke om land, også.
Selv om overbyråkratisering er en trussel, vil et land trenge organisering og ledelse – via dømmende, lovgivende og utøvende makt. Det er nettopp mangelen på eller kvaliteten ved slike institusjoner som lå bak Russlands bedrøvelige utvikling siden 90-tallet.
Alle kan se poteter
Men hva er det et rettsvesen produserer? Hva er det departementene egentlig lager? Vi kan jo ikke lett se produktene noe sted. Til gjengjeld kan alle se poteter, cellulose og granitt.
Vi må altså sammenligne noe usynlig med noe synlig. Hvordan? En mulighet er å la en komité lage en utredning; en NOU. Den ville imidlertid raskt strande i interne diskusjoner. For vi må ha mat – men ikke direktorat.
Er mat så viktigst? Tja. Ingen rike land sulter, for mat kan kjøpes internasjonalt.
Et land trenger heller ikke mye råstoffer – bare se på Japan. Det er faktisk mulig å leve ålreit på bare å kna tall. Se på Manhattan.
I stedet for å bruke en komité, kunne vi involvere flere personer. Markedsmekanismen gjør nettopp det. Den er en folkeavstemming med lommebøkene. Folk stemmer på det som er viktig for dem (smarttelefon), og stemmer ned det uviktige eller umoderne (fasttelefon). Markedsmekanismen er en informasjonskoordinator som sorterer signaler fra dem som vet mest om hva som gir velferd – kjøperne – og signaler fra dem som vet mest om ressurskostnadene – selgerne.
Markedet er overveldende presist
Derfor kan priser i arbeids- og tjenestemarkedet si noe om hva nordmenn mener om alle mulige typer produksjon. Tenk timebytte. Du kan jobbe i noen timer for å kjøpe et lass med poteter – eller revisortjenester. Du kan jobbe i noen måneder, og anskaffe deg en garasje – eller yogatimer og interiørdekorasjon. Markedet forteller deg hva du må ofre av egne timer, og dermed de relative verdiene.
Riktignok priser markedet feil noen ganger, og viktige eksempler som forurensning og fyrtårn råder oss til tolkninger med fotnoter. Det er dessuten blitt sagt at økonomer er folk som vet alt om priser, men ingenting om verdier. Vel. Det er mulig med andre arrangementer enn prissystemet, men på historiens skraphaug finner du vonde minner. Markedet er, til tross for svakhetene, en overveldende presis og rask informasjonsleverandør, og den kan hjelpe oss. Er det med oljeservicen i Stavanger verdiene skapes? Eller når fisken på Vestlandet dras opp i båtene?
Eller – hold pusten – kan det være kløktige, usynlige tjenester i utskjelte Oslo? Her snakker vi om statsministergrubling, stortingskrangling og sentralbanktenkning – i tillegg til millioner av timer i departementer, bedriftsadministrasjoner og finanstjenester. Undervisning. Forskning. Koding.
Oslo-folk er mest produktive
La oss så se hva tallene sier. Statistisk sentralbyrå (SSB) har i brutto nasjonalproduktet (BNP) samlet sammen alle varer og tjenester som strømmer gjennom prissystemet. Det er verdien av alt vi lager og leverer. De har også laget en fylkesfordeling – så fest grepet om kaffekoppen:
Bruttoproduktet pr. innbygger var høyest i Oslo, 74 prosent over landsgjennomsnittet. Rogaland vinner sølv og Hordaland bronse.
I 2011 leverte Oslo 651 098 kroner i verdi pr. innbygger og 851 819 pr. sysselsatt. Oslo ligger dobbelt så høyt som de områdene der mange sier "verdiene skapes".
Vinnerområdene har det til felles at de omfatter store byer. Nå kommer faktasjokket: Det er i de største byene de fleste største verdiene i dag skapes. Harvard-professor Edward Glaeser forklarer hvorfor i sin eminente bok, The Triumph of the City.
Hovedfaktoren er at menneskets viktigste ressurs, selve råstoffet som driver utviklingen, er ideer. De skapes når hjerner brynes mot hjerner – noe som henger sammen med antall mennesker. Glaeser viser dessuten at byer er klimavennlige og helsemessig gunstige, til tross for eksosen.
Til alt overmål gjør byer folk lykkelige. Og – eller kanskje fordi? – du får ordentlig god espresso der.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 14. desember 2014 under vignetten «Ukeslutt».Lenke til artikkel i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/article7824447.eceSi din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.