Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) kommer med enda en uklok avgjørelse: en demonstrativ «prinsippavgjørelse» til fordel for en italiensk massemorder.
DEBATT: Ole Gjems-Onstad om menneskerettighetsjus
11. april 2006 var en gledens dag for Italia. Etter utrolige 43 år på rømmen ble lederen for Cosa Nostra, Bernardo Provenzano (oppslag i Wikipedia), arrestert og satt til å sone flere livstidsdommer. I tillegg til en rekke heslige forbrytelser var Provenzano i 1992 medansvarlig for mordene på to kjente mafiadommere.
En bombe plassert under en motorvei drepte en av disse med kone og livvakter. Hevnterroren skaket Italia: Flyplassen i Palermo bærer de to dommeres navn: Aeroporto Falcone e Borsellino. Svekket av alder og flere sykdommer døde Provenzano i fengsel 13. juli 2016.
Et enstemmig kammer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) sjokkerte 15. oktober 2018 Italia (og mange andre) ved å gi massemorderens sønn medhold i at fengslingsforholdene de siste 3,5 måneder (fra 23. mars 2016) innebar menneskerettskrenkelse.
Dommen kan ikke medføre endring i den avdøde mafiabossens soningsforhold; den er mer en demonstrativ «prinsippavgjørelse».
EMD mottar for tiden adskillig kritikk. Enkelte sier det nå er viktig ikke å «snakke domstolen ned». Problemet er motsatt. At menneskerettsmiljøene er så servile overfor EMD, kan bidra til at EMD avsier ukloke dommer, lik Provenzano.
- Les også: Menneskerettigheter i sort og hvitt
Livsfjernt elitistisk
Ett er det uforståelige og livsfjernt elitistiske i å avsi en dom som provoserer enormt, men er uten reell betydning for den det gjelder – ut over å gi en slags «rehabilitering» av en av Italias verste samfunnsfiender.
Sønnen som brakte saken inn for EMD, har vakt manges vrede ved å tjene penger på guidede turer til farens hjemtrakter i Corleone. Nå kan han også si: Det var ikke bare mafialederen som gjorde gale ting, men også Italia.
Å fremheve EMDs mangel på tilpasningsevne er likevel en taktisk kritikk der mer «troende» vil si at menneskerettsflagget skal heises også der det vekker motstand, og at politisk tilpasning er det siste EMD skal drive med. Langt viktigere er den reelle innvendig: Dommen er gal fordi den ikke adekvat balanserer de aktuelle motstridende interesser.
Et monster fremstår som en David mot Goliat
EMD har som så ofte skrevet sin begrunnelse som om det på den ene siden står ett individ (Provenzano) og på den annen den store stat (her Italia). Da kan selv et monster i sine eldre dager fremstå som nok en David mot den offentlige Goliat. Men Italia har et menneskerettslig ansvar for å beskytte ikke bare mafialedere, men uskyldige borgere mot utagerende hevn fra mafiaens voldsmaskineri.
Det vanskeligste med menneskerettighetene er ikke å vurdere den enkeltes rett, men den enes rett mot de andres: rett mot rett.
Det er trist, også for en massemorder, ikke å kunne ha mer kontakt med familien i den siste fasen; men langt verre at uskyldige kan bli myrdet. Siden Provenzano var så sterkt svekket, var det blant italienske anti-mafia-myndigheter uenighet om det var nødvendig å opprettholde de restriktive tiltakene. Men flere instanser med særlig ansvar for soningsforholdene for mafialedere understreket at man ikke kunne utelukke at liberalisering ville muliggjøre beskjeder fra en ekstremt voldelig person.
En fengslet mafiaboss kan ha mye å hevne. Italienske fengselsmyndigheter har utformet et spesielt soningsregime for mafialedere med utstrakt bruk av isolasjon. Kontakt med andre fanger og familie har vært virkelig begrenset. Men selv med slike ordninger har ordre om forbrytelser kommet ut. Med kodede beskjeder har mafiaens gudfedre klart å lede sine organisasjoner også innenfor murene.
Mester i kamuflerte beskjeder
Fra sine tiår i dekning var Provenzano kjent som en mester i korte, godt kamuflerte beskjeder; for ham som religiøs(!) også ved kryptisk bruk av bibelsteder.
EMD skriver som om tvil om fengslingsforholdenes strenghet må komme massemorderen til gode. Dette blir en ensidig og begrenset tvilsvurdering. Italia ville beholde kommunikasjonsbegrensningene for å være sikker på at ordre ikke kunne gis. Tvil om Italia ville være i stand til å ivareta sin menneskerettslige plikt til å beskytte uskyldig må veie tyngre enn tvil om massemorderens evne til å kommunisere.
Ikke bare bommet EMD om hvordan usikkerhet om fengslingsforholdene burde slå ut. Domstolen trakk også likhetsprinsippet for langt. Den betonet at en massemorder som Provenzano har en menneskelig verdighet lik alle andre.
Abstrakt og generelt er også en mafiasjef med et grufullt rulleblad et menneske med en verdighet staten skal verne. Men mafialederens kommunikasjonsrestriksjoner var selvforskyldte. Da må grensene for uverdig behandling trekkes annerledes enn for uskyldige.
Menneskelig verdighet skal vernes, men vurderingen må være konkret og tilpasset situasjon og person.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 13. november 2018.
Tekst: Ole Gjems-Onstad, professor ved Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI. Gjems-Onstad er forfatter av boken «Menneskerettigheter – en verden uten helvete».