Kineserne sparer i bøtter og spann. Hvor godt anvendes de sparte midlene? I hvilken grad gir investeringene økt vekst?
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Kinas økonomi
Reiser du med lyntog fra Shanghai til Beijing, kan du trygt la kaffekoppen stå på togbordet. Ikke en dråpe skvalper over, til tross for hastighet på over 300 km/t. På tog fra New York til Washington D.C., som ikke går halvparten så fort, er det tilrådelig å holde fast i kaffekoppen om du ikke vil søle.
Ved utgangen av 2017 hadde Kina lagt over 127.000 km med jernbanespor, hvorav mer enn en femtedel for lyntog. Hvilket utgjør nær to tredjedeler av verdens samlede spor for lyntog.
- Les også: Made in China 2025
Kineserne har en enorm spareiver
Kineserne sparer i bøtter og spann. Med en brutto sparerate på mellom 45 og 50 prosent av BNP de siste ti årene, har Kina anledning til å investere enorme beløp uten å måtte låne fra andre land. Faktisk er det slik at Kina har et lite spareoverskudd som går til utlån til andre land, og det til tross for enorme prosjekter hjemme.
USA har i samme periode hatt en brutto sparerate på mellom 14 og 19 prosent samtidig som investeringsraten har ligget mellom 17 og 23 prosent. Hvilket innebærer at USA investerer langt mindre enn Kina, samtidig som amerikanerne må låne en god del penger i utlandet for å finansiere sine investeringer. Disse fire tallene - sparing og investering i verdens to supermakter - peker vel klart i retning av at det kun er et tidsspørsmål før Kina tar over som den dominerende? Så enkelt er det ikke.
Hvor godt anvendes de sparte midlene? I hvilken grad innebærer økte investeringer høyere økonomisk vekst?
Økende lånebehov
I statseide foretak som står for en betydelig del av produksjonen i Kina, har avkastningen på kapitalen sunket fra 6 prosent i 2007 til 3 prosent ti år senere. Private investeringer kaster mer av seg, men også her er trenden synkende.
Realinvesteringer i Kina krever stadig mer kreditt. En mer kredittkrevende vekst skaper frykt for en finanskrise. Den pågående handelskonflikten med USA gjør ikke situasjonen enklere. Som egentlig dreier seg om noe ganske annet, nemlig amerikanernes ønske om ikke lenger å bli loppet for teknologi. Det er et ønske som også EU følger opp, med blant annet nye og strengere regler for kinesiske oppkjøp av europeiske bedrifter, særlig dem med teknologisk spisskompetanse.
Om Kina skal opprettholde en økonomisk vekst på rundt 6 prosent og samtidig få ned gjeldsgraden, må den inntektsbaserte etterspørselen opp og den gjeldsfinansierte ned. Med andre ord: Privat konsum må stimuleres, og investeringer i realkapital roes ned. Trikset her er like enkelt som det er vanskelig: En omfordeling av inntekt fra dem med god råd til dem med dårlig råd.
Spøkelsesbyer
Alle broene, husene, fabrikkene og patentene som Kina sikrer seg, alle flyplassene og hangarskipene, satellittene, bilene og lyntogene, alt dette som verden lar seg imponere av, hvordan kan det ha seg at den økonomiske veksten i et slikt land faller?
« ... det er også en mengde historier om spøkelsesbyer, fullt av høyhus med mange tomme leiligheter, flyplasser som nesten ikke brukes, brede veier med liten trafikk, samt industriområder med moderat aktivitet som utenlandske forretningsfolk sjelden besøker.»
Det skriver George Magnus, tidligere sjeføkonom i storbanken UBS, i sin ferske bok Red Flags. Why Xi’s China is in Jeopardy. Han er nå tilknyttet China Centre ved Oxford University.
Dersom Kina blir et høyinntektsland, vil det være den første ettpartistaten som har lykkes med det, konstaterer Magnus.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 4. mars 2019 under vignetten «Signert».
Tekst: Professor emeritus Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.