I ettertid fortoner Statoils strategi for internasjonal vekst seg som ukritisk og naiv, skriver Øystein Noreng.
KOMMENTAR: Øystein Noreng om Statoil
Statoils årsrapport for 2016 bekrefter tendensen fra senere år; selskapet tjener penger i Norge, men virksomheten i utlandet, som helhet, bringer tap, for tredje år på rad.
I en kapitalintensiv virksomhet som oljeindustrien, med flere års forløp mellom de første investeringene og de første inntektene, er det lite fornuft i å sammenligne investeringer og inntekter år for år. Lengre tidsserier, som på ti-femten år, kan derimot gi en pekepinn på lønnsomheten.
Utlandet ingen god forretning
Statoils virksomhet på den norske kontinentalsokkelen har siden 2001 aldri gått med underskudd. Virksomheten i utlandet har samlet sett aldri vært noen god forretning for Statoil, men her er det store forskjeller.
Statoil har først og fremst hatt uheldige satsinger i Nord-Amerika; i andre deler av verden har resultatene vært bedre. Siden 2001 har Statoil brukt mer penger enn hva selskapet har tjent.
Den direkte foranledningen til tapene var nedgangen i oljeprisen senhøstes 2014. Den bakenforliggende årsaken er å finne i Statoils strategi for internasjonal vekst, som i ettertid fortoner seg som ukritisk og naiv.
Mer utsatt for risiko
Statoil kjøpte seg inn i prospekter i Nord-Amerika, til høy pris og på galt tidspunkt, tydelig med en klokkertro på at oljeprisen bare kunne stige. Da Statoil i 2007 fusjonerte med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon fikk det med seg en betydelig oppstrøms virksomhet i Mexico-golfen. Den viste seg å omfatte tapsbomber.
I senere år har Statoil stiftet gjeld for å betale utbytte og støtte aksjekursen, men dette er ingen bærekraftig strategi. Gjeldsbyrden og kostnadene gjør Statoil mer utsatt for risiko for høyere renter og lavere oljepriser enn de fleste andre store oljeselskap.
Kritikken bør rettes mot Statoils tidligere ledelse under Helge Lund så vel som ledelsen i forhenværende Norsk Hydro under Eivind Reiten. Statoil har i mange år ført penger ut av Norge til tvilsomme prosjekter i utlandet.
Bruker mer penger enn det tjener
Siden selskapet kom på børs i 2001 har det brukt mer penger enn det har tjent. Strategien har vært å bruke mer penger på leting og utvinning i utlandet enn på norsk sokkel, og å holde aksjekursen oppe ved å betale høyt utbytte. I senere år har Statoil gått med underskudd, men selskapet har tatt opp lån for å betale aksjonærene. Derfor har gjeldsbyrden økt.
Statoils resultater for perioden 2001–2016 viser at privatiseringen ikke har vært vellykket. Privatiseringen og børsnoteringen i 2001 utvidet Statoils handlingsrom. Dette var en bevisst politikk, iverksatt av regjeringen Stoltenberg I. Vekst og aksjekursen ble ledestjernene; selskapets ledelse kunne stort sett gjøre hva den ville. Målet var å gå ut i verden, å bli stor ikke bare hjemme, men også ute.
Kjøpte til gal tid og til høye priser
Etter 2003 ansporet høye og stigende oljepriser Statoil til stadig høyere investeringer i leting etter og utvinning av olje og gass. Høye oljepriser svekket den kritiske sansen. Statoil har tapt penger på å kjøpe seg inn i dårlige prosjekter til gal tid og til høye priser.
Allerede i 2013, et år da oljeprisen fortsatt var høy, gikk virksomheten i Amerika med tap. I resten av verden gikk Statoil med overskudd. Virksomheten i Norge har holdt selskapet oppe, men i senere år har tapet i utlandet vært større enn inntjeningen i Norge.
Resultatene viser at de høyt betalte lederne for Statoils strategiutvikling og internasjonale virksomhet, plassert i London, har vært mindre dyktige enn sine mer beskjedent gasjerte kolleger, lederne for virksomheten i Norge, plassert på Forus.
Må gripe inn i Statoils pengebruk
Dersom politikerne ikke griper inn mot Statoils pengebruk i utlandet, vil bankene måtte gjøre det.
Med mindre oljeprisen skulle stige betydelig, vil Statoils kredittverdighet kunne svekkes og aksjekursen synke betydelig. I verste fall kan dette være et opplegg for Norgeshistoriens største industriskandale.
Konklusjonen er at den norske staten har en lite heldig hånd med styringen av sine store eierinteresser i næringslivet. Dette burde være en utfordring for Arbeiderpartiet foran høstens valg.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagsavisen 19. april 2017.