Ledere kan takle små hverdagsutfordringer ved å invitere til refleksjon over store spørsmål.
Ledelse handler ofte om å finne svar på konkrete, små spørsmål. De handler ikke om å utvikle strategier og planer for veien videre, men om å få folk til å gjøre en samstemt og god innsats på jobb. Spørsmålene er små, men kan likevel være intense og sette lederskapet på alvorlig prøve.
Hva bør lederen gjøre med:
For en leder er det tidkrevende å besvare disse i og for seg banale spørsmålene. Det kan ta oppmerksomheten vekk fra helheten og de lengre linjene.
Svarene kan også vise seg å ha kort levetid. Mia begynner å sette seg inn i de nye metodene, men faller etter hvert tilbake i skeptisk modus. De første ukene etter en alvorsprat er Max på plass når han skal, men så setter den gamle uvanen inn igjen. Ordbruken til Alex og Per blir bedre en stund, men også de får tilbakefall.
Og Lena har bare blitt flinkere til å kamuflere sine besøk i sosiale medier.
Hva kan ledere gjøre for å lette på trykket fra de stadig tilbakevendende små spørsmålene?
Dette har jeg nylig diskutert med studenter på nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten. De er ledere i kommuner og fylkeskommuner rundt om i landet. Daglig står de i et press mellom å sørge for kvalitet i helse- og omsorgstjenester og håndtering intense, små hverdagsutfordringer.
En mulighet vi reflekterte over sammen var å besvare de små spørsmålene gjennom å løfte frem de virkelig store spørsmålene som handler om hva som er meningen med det hele:
Enkelte av de kommunale helselederne fortalte om forbløffende utslag av å løfte frem de store spørsmålene i samtaler med folkene sine. Det er egnet til å skape begeistring og stolthet. I hverdagen er det lett å bli nærsynt og bare se utfordringer.
Ved å løfte blikket kan de som jobber i helsefeltet oppdage hvor livsviktig innsatsen deres er. De utgjør en positiv forskjell for borgerne i dette landet. En påminnelse om dette kan motivere Mia, Max, Alex, Per og Lena til å lytte til lederen sin og legge om stilen.
I møte med helselederne har jeg innrømmet at metoden med å besvare de små spørsmålene gjennom å snakke om de store, har virket inn på mitt eget arbeid. I våres møter jeg fire klasser i det syvende kullet som tar helseledelse. Det pedagogiske opplegget mitt har fungert bra tidligere, så det er fristende å snu bunken og bruke akkurat de samme lysbildene som tidligere.
Her ligner jeg på Mia, hun som er motvillig til å ta i bruk nye metoder. Hvorfor endre noe når det gamle fungerer greit?
Vi er litt late, både Mia og jeg.
Den som har motivert meg til å stadig revidere læringsgrepene, er Werner Christie. Den tidligere helseministeren er nå kollega og nøkkelperson for programmet i helseledelse. Han er svært god til å komme med jevnlige påminnelser om at det vi driver med er vesentlig samfunnsutvikling. Vi er en gjeng med fagfolk som får sjansen til å styrke lederskapet i kommunene, hvor de skal ta hånd om befolkningen på ansvarlige og innovative måter.
Da holder det ikke å være lat og bare snu bunken.
Jeg blir ekstra motivert og skjerpet når kollega Christie tegner opp det store bildet og sier at her, her og her kan vi utgjøre en positiv forskjell som kommer til å merkes på kroppen av borgere som trenger helsetjenester.
Lederskap handler om å adressere både de små og de store spørsmålene. Det kan være verd å gjøre en aktiv utprøving med å minne medarbeidere på hva som er meningen med det hele, for å skape energi til å takle de små, men ofte irriterende utfordringene i hverdagen.
Forholdene ligger kanskje ekstra godt til rette for dette innen helsefeltet, siden det er så åpenbart meningsfullt å bidra til styrket helse, men også i andre sektorer burde det være mulig å skape stolthet og begeistring gjennom å dra opp noen store fortellinger.
Lena har bare blitt flinkere til å kamuflere sine besøk i sosiale medier
Publisert 31. mars 2022