Her er to viktige prinsipper som tiltakspakkene bør følge

Regjeringen har vist imponerende handlekraft de siste ukene, herunder tiltakspakken som ble lagt frem på fredag. Sett i ettertid vil imidlertid ikke alle valg som blir fattet i krigens tåke være de aller beste.

I Dagens Næringsliv har ledende økonomer satt spørsmålstegn ved enkelte av valgene som ble tatt, og begrunnelsen for dem. To prinsipper bør være førende når vi vurderer tiltakspakker: forsikring mot tapt inntekt for husholdninger og effektiv ressursbruk for bedrifter.

Tapene jevnt fordelt mellom husholdningene

Forsikring av husholdningene er nødvendig. Norges inntekter vil gå ned mens epidemien bekjempes, og muligens blir verdiskapingen lav lenge. Tapet er ujevnt fordelt mellom husholdningene. Uten offentlig inngripen og omfordeling kan byrdene bli skjevere fordelt enn det vi ville valgt om vi på forhånd hadde planlagt for en krise som denne.

Effektiv produksjon må være det bærende prinsipp når bedriftstiltak evalueres. Vi skal ikke forsikre aksjonærer. Muligheten for slike tap var en del av kontrakten da de kjøpte aksjer. Risikoen og verdifallet som nå har materialisert seg, er deler av grunnen til at aksjonærer normalt kan forvente høyere avkastning.

Opphør av arbeidsforhold, konkurs og restrukturering kan imidlertid være samfunnsøkonomisk ineffektivt om det kun skyldes midlertidige fall i inntektene. De ordningene vi velger, bør derfor bidra til at lønnsomme bedrifter som hadde fornuftig gjeldsnivå og likviditetsreserver før krisen, raskest mulig kommer tilbake til full kapasitet når epidemien er under kontroll.

Produksjon med lav smitterisiko bør opprettholdes

Mens epidemien bekjempes, bør tiltak innrettes slik at produksjon som innebærer lav smitterisiko opprettholdes og utvikles.

For å illustrere prinsippenes praktiske verdi, ser vi på tre eksempler: pengepolitikk, permitteringer og statlige lån og garantier til bedrifter.

Pengepolitikken kan bidra til både effektivitet for bedrifter og forsikring av husholdninger. Hvis lønnsomme bedrifter med høy belåningsgrad, flytende renter og lave likviditetsreserver er hardt rammet av krisen, kan kraftige rentekutt være et godt virkemiddel fordi det raskt hindrer uønskede konkurser.

Blant husholdninger kan et rentekutt sammenlignes med en inntektsoverføring fra dem som har bankinnskudd til de som har gjeld. Det kritiske spørsmålet er om husholdninger med høy gjeld er blitt rammet hardere av krisen enn husholdninger som har lite gjeld. Husholdninger med mye gjeld er ofte relativt unge og i etableringsfasen, med høy yrkesdeltaking.

Pensjonister, derimot, har ofte bankinnskudd.

Ettersom arbeidstagere har større inntektsbortfall enn pensjonister, trekker dette i retning av at reduserte renter har en ønsket forsikringseffekt. Hvis derimot forskjeller i gjeldsgrad reflekterer forskjeller i spareadferd for grupper med samme arbeidstilbud, behøver ikke forsikringseffekten å være positiv. Her kan empiriske analyser gi svar.

Merk at målestokken vår ikke er hvorvidt rentekuttet stimulerer etterspørselen. Sistnevnte er uønsket i en situasjon der høy aktivitet er smittefarlig og taler egentlig for renteøkning.

Ineffektiv ressursløsing

Permitteringsordningen ble innført både for å hindre konkurser og for å forsikre husholdningene. Dette virkemiddelet leder til ineffektiv ressurssløsing. Bedrifter gis sterke incentiver til å permittere ansatte snarere enn å søke arbeidsformer med positiv, om enn lav, produktivitet.

I prinsippet kunne lønnssubsidier, slik Danmark har valgt, gitt samme støtte til bedriftene, bedre inntektsforsikring for arbeidstagerne og et mindre effektivitetstap.

Lån og statlige tilskudd, som i pakken som ble annonsert fredag, er virkemidler for å unngå konkurs og restrukturering. Også her må effektivitet være kriteriet.

Fellesskapet bærer regningen

Tiltakspakken kan være god og hensiktsmessig for små og mellomstore bedrifter, men for selskaper som er så store at de kunne vært på børs, er faren stor for at fellesskapet bærer regningen for risiko som aksjonærer bør bære.

Det er ikke åpenbart at fellesskapet for eksempel skal støtte store hotell-, restaurant- eller treningssenterkjeder. Kriteriet må være om konkurs gir store samfunnsøkonomiske tap.

Ta garantiene til Norwegian som eksempel. Kriteriet burde ikke være overlevelse per se, men om selskapet er kritisk for å oppnå et effektivt rutetilbud med god konkurranse i det norske markedet etter krisen.

Tiltakspakken med lån til mindre bedrifter er god, hvis den ikke indirekte gir tilskudd til aksjonærer i store selskaper, men forhindrer at små og mellomstore bedrifter med livets rett går unødig konkurs.

For å oppnå effektivitet bør ordningene også innrettes slik at de ikke gir uhensiktsmessige fordeler til bedrifter som lett kan stille pant og har etablerte bankrelasjoner. Det vil ikke være effektivt hvis tiltakspakken vrir aktivitet vekk fra kompetansebedrifter som opererer uten bankfinansiering til vanlig.

Til sist må vi innse at tiltakspakker slik som den som ble lagt frem på fredag, kan legge kimen til nye kriser i morgen. Hvis vi nå gir lån og statlige tilskudd til bedrifter og husholdninger med høy gjeld og lav likviditet, må vi regne med at dette i fremtiden vil motivere bedrifter og husholdninger til å ta opp høy gjeld og holde lav likviditet.

Dette er ulempen med «målrettede» krisetiltak, og den må veies mot fordelene.

Skillet mellom effektivitet for bedriftstiltak og forsikring for husholdningstiltak er viktig. Vi ønsker å forsikre husholdninger, ikke bedrifter. Tiltak for bedrifter må være begrunnet med kyniske kalkyler for å sikre høy verdiskaping og velstand i fremtiden.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 27.03.20.

Se webinar med samme tematikk under. 28. mai holdt Gisle Natvik et webinar med tittelen "Krisepakker - hvem bærer de økonomiske tapene?"