Hans-Martin Straume, Frank Asche, Atle Øglend
Kina er nå største mottager for frossen torsk og hyse fra Norge, men er ikke så mye et nytt, viktig marked som en konkurrent til norsk fiskeindustri.
Det kanskje viktigste målet med norsk fiskeripolitikk er å støtte bosetting langs kysten, eller som uttrykt av tidlige fiskeriminister Helga Pedersen, å sikre «lys i husan». En fiskeripolitikk med fokus på fordeling av ressurser og verdier mellom fartøygrupper, mellom flåte og landbasert fiskeindustri og mellom regioner har imidlertid i begrenset grad lyktes med dette.
Stadig mer fisk sendes ubearbeidet ut av landet samtidig som antallet fiskere og bearbeidingsbedrifter gradvis synker.
En artikkel publisert i tidsskriftet Science fredag 28. januar bidrar til å vise hvorfor. En klar innsikt fra artikkelen er at norsk fiskeripolitikk er klassisk strutsepolitikk fordi en velger å la være å se på verden rundt seg.
Kina er verdens desidert største importør og eksportør av sjømat. Science-artikkelen undersøker sammenhengen mellom Kinas import og eksport av sjømat, korrigert for vekttap knyttet til prosessering. Artikkelen viser at 74,9 prosent av den importerte sjømaten blir reeksportert i prosessert form.
"Dette kan være en global bærekraftsutfordring, fordi Kina også er involvert i rekke uheldige forhold relatert til overfiske og feilmerking av fisk, og skaper et marked for såkalt illegal, urapportert og uregulert fisk (IUU)."
Reeksport av sjømat er en ny utfordring for kystsamfunn verden rundt, fordi det innebærer at Kina i liten grad er et nytt viktig marked for sjømat, men heller en konkurrent til den landbaserte fiskeindustrien på lik linje med hva Kina har vært for aktører i en rekke andre næringer.
Dette er en utvikling muliggjort av forbedret fryseteknologi som gjør at sjømat kan fryses og tines flere ganger uten betydelig kvalitetsreduksjon. Hel frossen fisk kan følgelig importeres til Kina, tines, prosesseres og fryses på nytt før den eksporteres videre.
Norge er et av landene hvor denne utfordringen er sterkest:
At fiskebedrifter langs kysten forsvinner og norsk fiskeindustri utkonkurreres, er ikke en ny problemstilling, og norske myndigheter har lenge forsøkt å gjøre noe med dette.
Det såkalte Tveterås-utvalget kom med en rekke anbefalinger for å forbedre konkurranseevnen til norsk fiskeindustri i 2014. Stortinget valgte i all hovedsak å overse disse anbefalingene, fordi de foreslåtte endringene ble betraktet som for store inngrep i dagens industristruktur.
Et nytt utvalg ble satt ned sommeren 2020, og det er dessverre liten grunn til å tro at de vil gjøre noen forskjell av samme grunn.
For torsk er eksportprisen på hel, fersk torsk vanligvis om lag en krone høyere per kilo enn prisen på hel frossen torsk, og i de fleste markeder har fersk fisk høyere verdi en frossen fisk. Til fisker er imidlertid prisen på torsk levert fersk tre-fire kroner lavere enn prisen på frossen torsk.
Hovedgrunnen til dette er et forvaltningssystem som pålegger en industristruktur som prioriterer bosetting fremfor verdiskaping. Dette impliserer en subsidie på cirka fire kroner per kilo til en fragmentert, lite konkurransedyktig landindustri som bidrar stadig mindre til «lys i husan» etter hvert som antall bedrifter blir stadig færre.
Med konkurrenter som kinesisk industri er det lite sannsynlig at denne trenden endres så lenge «alle husan» er like viktige.
Å tillate noen bedrifter og kystsamfunn å bli konkurransedyktige er imidlertid vanskelig når det gjør at andre må slukke lyset. Det synes å gjøre Stortinget handlingslammet, mens den landbaserte fiskeindustrien sakte seiler inn i solnedgangen og en stadig større del av råstoffet sendes til bearbeiding i andre land, som Kina.
Referanse:
Innlegget er først publisert hos Dagens Næringsliv 28. januar 2022: https://www.dn.no/forskningviser-at-/fisk/fiskeri/fiskeindustrien/innlegg-tre-fjerdedeler-av-sjomaten-kina-importerer-reeksporteres-som-bearbeidet-vare/2-1-1158470
Publisert 2. februar 2022