Stater velger ofte strategier for å bekjempe terrorisme som gjør vondt verre, advarer Nick Sitter.
KRONIKK: Nick Sitter om terrorisme
Gitt at det er rimelig stor sannsynlighet for at vi kommer til å se flere islamistiske angrep av den type vi så i Nice og Berlin andre steder i Europa
...– og kanskje også her hjemme i Norge – kan det være på plass å spørre om vi har en fornuftig modell for bekjempelse av terrorisme. Det fordrer kunnskap om hva den enkelte terrorgruppe forsøker å oppnå.
Terrorisme er sjelden en eksistensiell trussel mot samfunnet. Dette gjaldt anarkistisk, nasjonalistisk og høyreekstrem terrorisme Europa de siste 150 årene, og det gjelder islamistisk terrorisme i dag.
Fire kjennetegn ved Terrorisme
I bunn og grunn er terrorisme en strategi for hvordan vold mot sivilbefolkningen kan brukes for å oppnå politiske mål.
Det er fire viktige fellestrekk som går igjen:
- Nesten alle terrorister forsøker å polarisere samfunnet. I Italia var Ordine Nuovos «spenningsstrategi» på 1970-tallet et forsøk på å gjøre det umulig for partier på høyre- og venstresida å samarbeide. IS kaller dette å dele inn samfunnet i venner og fiender, og «å eliminere gråsonen».
- Mange terrorister ser seg selv som «urbane geriljakrigere». En viktig fellesnevner i den svakere parts strategi er å provosere staten til å overreagere. Dette er «Terror-fellen». Baskiske ETA kalte det «aksjon-reaksjon-aksjon». Kontraterrorismetiltak skulle vise hvor brutal staten i realiteten var, og øke folkelig sympati for terrorisme. Som al-Qa’ida-leder Ayman al-Zawahiri, skulle de «avsløre omfanget av aggresjon mot vår tro».
- For det tredje er terrorhandlinger også en form for kommunikasjon med den delen av samfunnet terroristene søker støtte i. I 1877 døpte den anarkistiske journalisten Paul Brousse dette «handlingens propaganda». Osama bin Laden kritiserte al-Qa’ida i Irak (som senere ble IS) for ikke å forstå dette når de gikk brutalt frem mot sivilbefolkningen.
- For det fjerde bærer mange terrorhandlinger preg av både hevn og straff. Émile Henry bombet en kafé i Paris i 1894 for å hevne henrettelsen av en anarkist som hadde bombet parlamentet, men erklærte også i rettssalen at «det finnes ingen uskyldige» blant borgerskapet. Straffemotivet går igjen mange ganger i IS’ «håndbok» fra 2004, «Det planlagte barbari».
Hvordan tolke trusselbildet?
Et av de viktigste spørsmålene demokratiske ledere står overfor er hvordan de skal tolke trusselbildet.
Er terrorisme en spesiell type forbrytelse, som bør håndteres gjennom politi- og etterretningsarbeid, eller er det en sikkerhetstrussel som bør besvares med åpen militærmakt?
Etter 11. september-angrepene fremstilte president George W. Bush al-Qa’ida som en eksistensiell trussel. Da fikk vi «Den globale krigen mot terror». Etter Paris-angrepene 13. november 2015 brukte president François Hollande lignede språk. Landet fikk unntakstilstand.
I motsetning til dette tolket politiske ledere i London og Oslo angrepene på buss og T-bane i 2005 og regjeringskvartalet og Utøya i 2011 mer som væpnet propaganda. Jens Stoltenbergs svar var: «Vi lar ikke frykten knekke oss. Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.»
Terrorisme skulle bekjempes med mer åpenhet og mer demokrati. Seks år tidligere hadde statsminister Tony Blair understreket at «det er med argumentenes og debattenes makt, og med virkelig religion og legitim politikk, at vi skal bekjempe denne trusselen.»
Tre typer trusler
I dag står al-Qa’ida og IS for tre forskjellige typer trusler. Bare én av dem representerer en trussel mot selve staten, og den er neppe aktuell i Europa.
11. september er en av de få eksemplene på at utsendte terrorister fra islamistiske grupper angriper vestlige stater på hjemmebane. Hvis den globale krigen mot terror oppnådde én ting, så var det at jakten på Osama bin Laden gjorde det vanskelig for al-Qa’ida og IS å gjennomføre flere slike angrep. Skulle Europa allikevel bli rammet av slike angrep, vil de neppe true statene som sådan.
Siden 2001 har al-Qa’ida og IS utviklet to nye strategier. Den ene er knyttet til opprør og borgerkrig, og den andre innebærer å trene opp eller oppmuntre til «ensom ulv»-angrep i vesten.
Borgerkrig og opprør kan utgjøre en eksistensiell trussel for flere stater i Midtøsten og Nord-Afrika. Det samme gjelder neppe Paris og Brussel, selv om begge ble utsatt for forholdsvis velorganiserte angrep. «Soloterroristene» som angrep Nice og Berlin i 2016 ligner mer på «klassisk» terrorisme av den type vi har 150 års erfaring med å bekjempe.
Debatten i Frankrike det siste året viser at det er betydelig uenighet mellom forskere som betrakter islamistisk terrorisme som en ny type trussel mot staten og de som ser på dette som en moderne versjon av den type angrep Baader-Meinhof-gruppen og De røde brigader sto for på 1970-tallet. Førstnevnte støtter gjerne opp under en «hard» militarisert kontraterrorismestrategi, mens sistnevnte forfekter en «lov og orden»-tilnærming.
Alternativet til den politi- og etterretningsbaserte modellen vi i dag har i Norge, kan være en «krigsmodell» à la den amerikanske eller franske, med et mer militarisert politi og nye ekstraordinære «midlertidige» lover.
Stater gjør ofte vondt verre
Men faren med den «harde» krig-mot-terror-modellen er at den gir opphav til mer ny terror enn den bekjemper. Den faren er desto større hvis den er basert på en feiltolkning av trusselbildet.
Det viktigste vi kan lære av 150 år med bekjempelse av terrorisme, er hvor ofte stater velger strategier for å bekjempe terrorisme som i realiteten gjør vondt verre.
Går Norge i terrorfellen?
Står vi i Norge rustet til å beholde den fornuftige antiterrorismestrategien vi i dag har, eller kan det bli stort press for å gå i terrorfellen?
President Hollandes problem i 2015 var ikke bare spørsmålet om hvilke type tiltak som egnet seg best fra et kontraterrorismeperspektiv, men også hva som krevdes av ham som politiker. Det politiske imperativet om å ikke fremstå som svak, kan se ut til å ha vært sterkere enn imperativet om en god kontraterrorismestrategi.
Nesten all erfaring med bekjempelse av terrorisme i Europa tilsier at det er mest fornuftig å velge langsiktige strategier. Kommer det et islamistisk terrorangrep i Norge, kan vi nok vente sterkt press for at regjeringen skal vise umiddelbar handlekraft.
I den sammenhengen betyr «beredskap» ikke bare å forhindre og håndtere angrep, men også å være forberedt på hvordan vi skal håndtere det politisk.
Referanser:
Nick Sitter (2017): Terrorismens historie. Attentat og terrorbekjempelse fra tsar Aleksander II til ISIL. Dreyers forlag.
Denne formidlingsartikkelen er publisert i Klassekampen 9. februar 2017 under vignetten "Med andre ord".