Ta sjansen på å gå på trynet en gang imellom. Skal du alltid sikre deg helt, kommer du aldri særlig langt, skriver Gudmund Hernes. Her gir han ti råd til de unge.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes gir råd til de unge
Til ungdommen. Nå er jeg nervøs – egentlig litt redd. Når jeg står her, er det fordi man har fulgt en vanlig formel: Å få en gamlings, en som nesten har gått ut på dato til å si noe til dere – altså til dem som har hele livet foran seg – og gjerne si noe med den moralske pekefingeren høyt hevet.
I tillegg er de fleste av dere, elevene, blant verdens beste eksperter på to ting: Til fort å kjede dere, og da fort å skifte oppmerksomheten over til noe annet – som må hviske noe til sidemannen eller å smugkikke på mobilen.
Klarer jeg ikke å fange interessen i løpet av 30 sekunder, vil jeg ha tapt dere for de 20 minuttene som er avsatt til dette innslaget.
1. Du kan leve mange liv i kroppen din
Så jeg vil først fortelle om en jente som ikke bor så langt herfra – ifølge Google kan hun være faglærer i Medier og kommunikasjon ved Nesbru videregående skole. Hun har jeg aldri møtt, men hun har alltid har fascinert meg siden jeg så henne for første gang, for 30 år siden, i et ungdomsprogram på NRK som het Kluzz, som hun ledet et par år. Jeg la først merke til henne fordi hun snakket den dialekten jeg var vokst opp med: trøndersk.
Den gang var hun også lett å gjenkjenne også av en annen grunn: Hun hadde koreanske trekk. Hun var adoptert til Norge i 1965, fordi hennes mor hadde hatt en for stor ungeflokk å brødfø da faren døde. I ytterste fattignød måtte hun gi datteren fra seg, Mi Suki, til et barnehjem, og hun var altså den som ble Sunniva. På 22 år hadde Sunniva ikke visst noe om sin mor og sine søsken. Hun hadde prøvd å finne familien sin: sammen med sin norske mor hadde hun forsøkt hele tolv år. Den norske moren hadde tatt opp den koreanske pratingen hennes som femåring, på lydbånd. Og ved hjelp av det fant de fram til at den opprinnelige dialekten hennes var fra Koreas sydspiss – like umiskjennelig som trøndersk. Og dernest fant de hennes koreanske familie. I 1988 møtte hun den – et møte som jeg kjenner fra Dagbladet, som fortalte om det i en stor artikkel.
Det ble et bevegende møte: Ansiktstrekkene var de samme – hun liknet på moren sin, og på søstrene. Men kroppen var ulik: Hun var tynnere enn dem – de var preget av det jordbrukssamfunnet de levet i. Hun kunne ikke lenger koreansk og måtte bruke tolk. Familien levde i sparsommelige kår. Også på andre forhold kunne man merke forskjellen i kultur: Håret hennes var klippet annerledes, maten de spiste var forskjellig fra mors norske kjøttkaker eller Pizza Grandiosa. Skikkene deres andre, og nå fremmede.
Hun fant ikke bare sin familie – hun fant ut noe annet. Hun så at hvis hun var blitt i Korea, hadde hun hatt det og vært som dem. Hun oppdaget noe mer: at hun var norsk. Snakket norsk, tenke norsk, oppførte seg norsk.
Med andre ord: Hun oppdaget at i den kroppen hun hadde fått, kunne det vært levd to helt forskjellige liv: et koreansk og et norsk. For i Norge ble Sunniva en annen person og med et annet livsløp enn det hun ville hatt i Korea som Mi Suki. Ikke bare var passet hennes norsk. Språket, levekårene, skolemulighetene, klesdrakten, hårfrisyren.
Det Sunniva oppdaget for meg var dette: I hennes kropp kunne det leves flere liv. Slik er det for oss alle. I din kropp kan det leves mange liv. Det var det første jeg ville si.
2. Du bestemmer selv hva slags liv du skal leve
Det andre jeg ville si er dette. I seks år jobbet jeg med utdanning i mange land. I Kabul i Afghanistan besøkte jeg en videregående skoler der veggene var bombet og blåst ut, og der de hadde noen få bøker på deling. Selv på vinterstid besto veggene av noen blafrende presenninger. I Afrika har jeg sett skoler der klasserommet var skyggen under et tre. Det var lite elevene kunne gjøre med det – de måtte ta til takke med det fant.
I store deler av verden er altså livene programmert og begrenset fra fødselen: det gis ikke mange valg. Livet bestemmes av ditt bosted, ditt opphav, din rase, din klasse. Livet er langt på vei låst og lukket når du kommer til verden. Du styres av skjebnen.
Slik er det ikke her i landet. Ikke bare kan det leves mange liv i din kropp – du bestemmer selv stort sett selv hva slags liv som skal leves i kroppen din. Livet ditt er ditt liv.
3. Det er fantastisk hva du kan utrette
Jeg jobbet som helseminister et par år, og møtte ungdom som var kjørt ned i trafikken, ungdom som var som dere, men som brått fikk livet kastet om da de brakk ryggen og ble lam fra nakken og ned. Slikt kan faktisk skje skje med oss alle. På Sunnaas sykehus tar de hånd om folk som er rammet slik. Det fantastiske er det de gjør: De tar tak i de få, kanskje den ene muskel de kan bevege – en finger, hodet, munnen – og kopler den opp til en PC. Så bruker de dette – pluss stri og tung og lang trening – til å gi dem mest mulig av et normalt liv med denne ene muskel. Det er fantastisk å se hva de kan utrette!
Av dette kan vi trekke en lærdom, som er det tredje jeg vil si: Når de kan komme så langt med så lite, betyr det at alle vi andre, som har de fleste muskler i behold, er overutstyrt. Det er faktisk slik at ingen av oss synger så rent, løper så fort, spiller så godt, tenker så klart, handler så klokt som vi kunne. Det er de færreste av oss som daglig eller ukentlig kommer i ut grenselandet for det vi kan få til eller makte.
4. Det er i motbakkene det går oppover
Så hvordan få brukt alt eller iallfall noe i deg som er uutnyttet? Svaret har jeg funnet på Ustaoset fjellstue, der det er rosemalt et gammelt ordtak, som er det fjerde jeg vil si: ”Ingen kjem til fjells på ein flat veg”. I det ligger dette: Det er i motbakkene det går oppover. Det er der du forandres. Og så har jeg sett dette på TV: De som driver med høydehopp fortsetter til de river. Og selv om de river de neste gang, og gangen etter det, slutter de ikke. De prøver igjen en annen gang.
Lærdommen er denne: Hver dag må du sørge for å skaffe deg noe å gjøre som du ikke mestrer helt ut, noe som krever litt motstand og litt motgang å mestre – ja, av og til litt melkesyre og smerte også.
Selvsagt kan du kan drømme, om hva du kan bli og om hva du kan få til. Men det vi også kan lære av disse idrettsfolka, er at du kan ikke drømme deg i form – du må trene deg i form. Og trening er ofte kjedelig – ja, trening vil i stor grad si å øve evnen til å tåle det som er kjedelig, for senere å kunne få til det som er spennende og coolt. Muskler styrkes ved bruk. Trening vil si å underlegge seg disiplin – altså innsats med viten om at det en gjør har gunstige virkninger på sikt selv om det er litt stridt og strevsomt nå.
5. Gjør feil, men gjør dem fort! – og så korriger
Da må du kunne tolerere deg selv. For når det i den kroppen vi har kan leves mange liv, når vi her til lands kan velge så mye selv, og når vi bare tar en brøkdel av oss selv i bruk, må vi slå fast at vi kan finne på mye rart. Jeg tør ikke fortelle alt de rare jeg har funnet på, iallfall ikke her der jeg skal fremstå som et dydsmønster.
Den fine navnet på å gjøre rare ting er å kalle livet er et eksperiment. Da kan man bli redd for å velge feil, for å gå seg vill og for å mislykkes.
Men det er mye interessant å oppdage når man er på ville veier – de fleste store oppdagelsesreiser er nettopp det. Å finne den i din kropp du vil være er en slik oppdagelsesreise. Ikke en gang en gamlings som meg er ferdig med den reisen.
Da behøver man heller ikke være så redd for feil. Tvert imot. Å lære, det er å feile – og så rette. Så du bør ha større lyst til å prøve noe nytt som blir feil, enn aldri å prøve noe nytt av frykt for å feile.
Så konklusjonen er: Gjør feil, men gjør dem fort! – og så korriger. Da får du et morsommere liv enn å gjøre de samme feilene om att og om att. Eller eller ved å kopiere de feilene andre alt har begått. Altså: Hvert år bør du prøve å gjøre mer interessante feil enn i fjor.
6. Oppdag ditt eget talent
En annen måte å si dette på, er at du bør ta deg tid og anstrengelse nok til å oppdage ditt eget talent – altså at du prøver nok sider av deg selv til å oppdage det som bor i deg.
Siden livet er en oppdagelsesreise, vet man ikke hva man vil oppdage før det er funnet. Dette kan man kalle lutefiskprinsippet: Ingen lar seg overbevise om at lutefisk smaker godt ved å høre på andre. Det kan bare finne ut av det ved å putte litt lutefisk i munnen.
For å finne det som er verd å vite eller verd å like, må du åpne for det ukjente også i deg selv – smakstottene som ikke er benyttet, opplevelsene som ikke er prøvd, tankene som ikke er tenkt.
7. Ta sjansen på tommelen ned
Selvsagt risikerer du noen erfaringer du ikke liker. Og noen ganger er å feile tungt. Når du ikke får det til, kan du bli deppers og gå i svart. Likevel kan du ikke som en Askepott sette deg ved veggen og vente på å bli bydd opp. Du kan ikke bare være tilskuer til eget liv, vente at andre skal gjøre noe med det, vente på prinsen mens du drømmer om et annet lodd. Altså ikke å ta ansvar for eget liv eller legge skylda på andre.
Snarere må en lære av Askeladden. Plukke opp rare ting langs veien – en skjære, et bukkehorn, en utgått skosåle – som andre ikke skjønner at du rasker med deg. Altså være som Askeladden: Ha nysgjerrigheten, oppdagergleden, uforferdetheten, ta sjansen at det en finner er brukenes – ja, selv ta sjansen på å målbinde både prins og prinsesser.
Men da må du også ta sjansen på å få noen spitord underveis, ta sjansen på tommelen ned, sjansen på å gå på trynet en gang imellom. Skal du alltid sikre deg helt, hele tiden, kommer du aldri særlig langt – og aldri ut av vanegjengeriet.
8. Du må ikke bølle med deg selv
De to siste tingene jeg vil si er disse. Det er bare én person du kommer til å leve med hele livet: Deg selv. Så du må ikke bølle med deg selv, bli en uoverstigelig hindring for deg selv. Forholdet til deg selv er det viktigste forholdet å holde orden på.
Så hvordan gjør man det? Når man er fortvilet og lei seg, når man ikke får likes på Facebook, eller blitt delt med på Snapchat? Eller når du har masse tid på skjermen, men føler deg særlig ensom fordi det er de andre som blir invitert med. – eller når du føler deg alene sammen med andre, de andre som også stirrer ned i mobilen. Der du kan føle at det eneste du har felles med andre er at du vil dra deg inn i deg selv.
Det enkleste her er å erstatte det virtuelle med det virkelig. Å strekke hånda ut, ikke for å ta en selfie, men for å ta tak i eller ta på en annen.
Skal man gjøre feil, er dette den beste man kan gjøre: Å feile ved å ta sjansen på å være litt for snill, snarere enn å feile ved å være litt for kjip. Du kan strekke ut en hånd for å hjelpe andre som også kan føle seg alene i flokken. Ja, du kan til og med si til en annen: «Du, nå trenger jeg deg litt!» -Det enkleste middel mot ensomhet er faktisk å strekke ut en hånd og å ta en hånd. Da kan du oppdage at andre har en sikkerhetskopi av deg.
9. Vær sjefen i livet ditt
Det siste jeg vil si, er å spørre: Hvem er din herre? Hvem er sjefen i livet ditt? Stoler du på deg selv, eller lar du din egen indre stemme overdøves av alle støysenderne rundt deg?
Faller du i sammenlikningsfella, der du kues og blir trist av det andre mener, andre gjør, andre sier? Trekkes du av fire ville hester i motstridende retninger – lyster og drifter i deg, og krefter og krav rundt deg? Lar du dem rive deg i stykker eller fra hverandre, lamme deg?
Det du da kan vite, er dette. Det er OK å være litt rar, litt lei, litt motløs, og litt ensom. Du behøver ikke være ekstraordinær og glamorøs, eller alltid vellykket. Det holder rett og slett at du er den du er når du hele tiden er på vei til å bli noe annet i din versjon av det eksperimentet som vi kaller livet.
10. Ta sjansen på å ta alle inn, så vil du hele tiden lære noe nytt
Og her er dere i en langt mer spennende verden enn den jeg vokste opp i, fordi her er det så mange forskjellige folk!
Jeg vokste opp i Selbu i Trøndelag. Der var det merkverdigste man kunne se en annen selbygg. Helt til en dag misjonsforeningen brakte til bygds en ekte, sprell levende og svart afrikaner. Alle kunne komme til bedehuset og se på ham. Vi som var under ti år, fikk komme fram for å ta på ham!
Her, i denne salen er det flere forskjellige folk, og mer fantastiske folk, enn jeg møtte i hele oppveksten. Her er så godt som hele verden, i dere.
Når vi tar sjansen på å ta alle inn, vil vi hele tiden også lære noe nytt om oss selv fordi de er noe ganske annet enn det vi ser i speilet.
Så: Friskt mot: Gjør feil, gjør dem fort, ta sjanser og ta på hverandre!
- Og så, selv for en gamlings: Dette var ikke så skummelt allikevel.
Referanse:
Dette er manuskriptet til en tale som Gudmund Hernes holdt på 100-årsjubileet til Rosenvilde videregående skole 15. september 2017.
En redigert versjon er publisert som artikkel i Morgenbladet 11. mai 2018 med overskriften «Ta sjansen på tommelen ned».
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.