Det er vanskelig å bli bedre til noe som helst i Norge hvis vi alltid skal sammenligne oss med dem som har det verre enn oss.
KRONIKK: Hilde C. Bjørnland om samfunnsøkonomi
Norge er et godt land å bo i. Et av verdens beste. Vi har hatt en formidabel reallønnsvekst det siste tiåret, noe som har kommet mange til gode takket være vår koordinerte lønnsdannelse og sammenpressede lønnsstruktur.
Vi skårer høyt på alle målinger som sier noe om lykke, velferd og likhet.
Under denne erkjennelsen ligger det en uuttalt advarsel om ikke å klage.
Hva motiverer de beste?
Det er mange som har det mye verre enn oss. Se bare på Spania, der arbeidsledigheten blant unge er på nesten 50 prosent. Eller på USA, der medianinntekten har falt det siste tiåret. Skal en arbeidstager i USA opprettholde den samme inntekten over tid, må hun derfor jobbe stadig mer.
I Norge kan arbeidstageren isteden ta seg mer og mer fri, men likevel tjene omtrent det samme som før.
Dette setter norsk økonomi i perspektiv. Vi skal være takknemlige for at vi har det så godt. Samtidig er det vanskelig å skulle bli bedre til noe som helst i Norge hvis vi alltid skal sammenligne oss med dem som har det verre enn oss.
Trekk en parallell til norske idrettsutøvere. Hva er det som motiverer de beste til å bestrebe seg på å bli enda bedre? Hvorfor vil Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen fortsatt konkurrere og sette seg nye mål, når de allerede er på topp?
Trolig handler det om slå sine egne prestasjoner. Bli stadig bedre, i konkurranse med seg selv.
Produktiviteten faller
Norge har de siste årene opplevd fallende produktivitetsvekst. En mulig årsak til det kan være at produktivitetsgevinstene fra petroleumsvirksomheten til fastlandet har avtatt de siste par årene, noe jeg har skrevet om i Dagens Næringsliv (DN) tidligere.
Samtidig har mye av stimulansen til fastlandet kommet gjennom økte oljepriser. Problemet er at den høye oljeprisen ikke øker vår produktivitet, men sender i stedet lønninger og kostnader i været, noe som har svekket konkurranseevnen til norsk økonomi betydelig.
Regjeringen har nå fokusert på det økende gapet mellom produktivitet og reallønn. Så langt synes imidlertid debatten å handle om upresise definisjoner eller om fordeling av ressurser mellom arbeid og kapital.
Opposisjonen har mange gode poeng om hvorfor utviklingen i reallønnen er blitt som den er blitt. Men uansett hvordan vi definerer disse variablene eller fordeler kaken, så vil en reallønnsvekst som overstiger produktivitetsveksten ikke være opprettholdbar på lang sikt. Vi kan ikke bli stadig dyrere uten å møte dette med økt produktivitet. I så tilfelle vil konkurranseevnen raskt svekke seg, noe som vil bety bortfall av arbeidsplasser og økt arbeidsledighet.
Smartere investeringer
Skal vi opprettholde vår høye velstand, må vi bestrebe oss på å bli mer produktive. Debatten bør handle om hvordan vi kan gjøre de smarte investeringene, noe regjeringen også er opptatt av.
Hvordan kan vi få mer igjen for offentlig pengebruk? Hva bør vi prioritere? Konkrete forslag fremfor politisk retorikk. Sist, men ikke minst bør det handle om hvordan vi kan henge med i den digitale globaliseringen.
Internasjonalt er produktivitet i fokus. Digitaliseringen som har oppstått med datadrevne beslutninger har ført til en enorm teknologisk utvikling. Tenk bare på alt du i dag kan gjøre med den lille mobilen din. Hvor mye mer du får unna på kort tid sammenlignet med før. Hvor mye informasjon som ligger lagret om dine vaner, ønsker og beslutninger som kan brukes kommersielt.
Kvantesprang i maskinell kapasitet, og mennesker som er knyttet sammen i digitale nettverk, har bidratt til utviklingen av nye teknologier, varer og tjenester. Ifølge Massachusetts Institute of Technology-professorene Erik Brynjolfsen og Andrew McAfee har bedrifter som har tatt i bruk datadrevne beslutninger og analyser oppnådd en produktivitetsgevinst på opp mot fem prosent relativt til dem som ikke har det.
Baksiden av digitalisering
Men digitaliseringen har også en bakside, gjennom bortfall av arbeidsplasser. Etterspørsel etter arbeidstagere som utfører rutinedrevne maskinelle oppgaver i industrien og i tjenesteytende næringer faller i både USA og i Europa. Samtidig har etterspørselen etter mer teknologisk arbeidskraft økt.
Norge kan vanskelig stå imot det som omtales som den andre maskinelle alderen. Skal vi ha flere ben å stå på etter oljen, må derfor konkurranseevne og produktivitet være i fokus. Målrettet utdannelse og forskning innenfor høyteknologiske fag må løftes.
Den typisk norske diskusjonen om det er kapitaleierne eller arbeidstagerne som får mest av kaken er interessant nå, mens det er kake å dele. Hvor interessant blir det den dagen norsk økonomi snur, og kaken er spist opp?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/kommentarartikkel økonomi i Dagens Næringsliv 13. mars 2014.