Hver tredje elev som starter i videregående skole i høst, vil ikke ha fullført utdanningen sin i 2017. Hva kan vi gjøre med det?, utfordrer Johan Olaisen ved BI.
DEBATT: Johan Olaisen om skoleledelse
Glade norske ungdommer begynner i disse dager på videregående skoler, høyskoler og universiteter.
- Mer enn hver tredje som starter opp på videregående i høst vil i 2017 ikke ha fullført sin videregående skole.
- Mer enn 40 prosent vil ha droppet ut av høyskoler og universiteter før de har fullført sin utdannelse. Antallet økte hvert år i den rødgrønne regjeringsperioden.
Skole for de middelmådige
Norsk skole fungerer gjerne slik at de middelmådige får oppmerksomheten. De dyktige greier seg selv. De som dropper ut, har et personlig problem. Dette personlig problemet er nå den største utfordringen for norsk skole.
Vi må i videregående skole akseptere et klart skille mellom en praktisk vei og en akademisk vei til arbeidslivet. Vi må forlate enhetsprinsippet. Vi må innrømme at reform 94 og reform 97 var fiaskoer.
Det er ikke finere eller bedre å velge en akademisk retning.
Den praktiske vei
Den praktiske vei med grunnleggende norsk, engelsk og matematikk kunnskaper og praktisk fagbrev/lærling opplæring er flott. Vi må erkjenne at ikke alle hverken har evner til, interesse for eller behov for studiekompetanse.
Vi må gjenopplive den gamle yrkesskolen og det tekniske gymnaset samt sørge for et landsdekkende voksengymnas for praktisk og allmenn oppdatering.
Skolens primæroppgave
Det er i videregående skole en akse mellom skole (ledelse), lærer og elev (inklusiv foreldrene).
Læreren er grunnpilaren i denne aksen. Skolen skal tilrettelegge for lærerens undervisning.
Skolens eneste primæroppgave er god undervisning, inklusiv elevveiledning og foreldrekontakt.
Steinerskolene og montessoriskolenes involvering av foreldrene i skolens arbeid bør være normgivende også for de offentlige skolene.
Regjeringens forslag om masterutdannelse for alle lærere er viktig, men den tar tid. Det er også viktig at denne lærermasterutdannelsen differensieres mellom dem som skal være lærere i yrkesskolen og dem som skal være lærere i den allmennfaglige delen. Vi trenger ikke et ensidig teoripåfyll.
Gode lærere er nøkkelen
Skolens ledelse skal motivere, engasjere og tilrettelegge for gode lærere. Det har ingen betydning hvor og når lærerens forberedelser skjer. Det er kun en ting som teller og det er leveransen av god undervisning og veiledning. Læreren må ha fleksibilitet og frihet og tillit til å utføre sine oppgaver til det beste for eleven.
Lektorene har vært grunnmuren i de akademiske fagene i den videregående skolen og når 75 prosent av disse i den pågående konflikten sier at de helst vil slutte, lover det dårlig for norsk skole i påvente av en generell masterutdannelse i 2017.
Den gode lærer setter klare krav til sine elever og det visere seg at med klare krav og oppfølging av disse blir frafallet mindre. Disse kravene må imidlertid være relatert til elevens evner og muligheter.
Et klart skille mellom et praktisk tilbud og et mer akademisk tilbud gjør dette realistisk mulig. Vi oppnår intet ved lønnsdifferensiering av lærere, men vi vil oppnå mye gjennom å gi lærerne et flerårig lønnsløft til der lektorene var for 30 år siden (ca. 25 prosent etterslep i forhold til industriarbeidernivå) og ved å gi dem frihet, fleksibilitet og tillit til å utføre skolens eneste primæroppgave - god undervisning.
Vi trenger en skoleledelse som tilrettelegger dette ut fra egen undervisningserfaring. Vi trenger ikke new public management eller såkalt profesjonell ledelse. Dyktig lederskap i skolen forutsetter solid lærererfaring.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 9. august 2014 med tittelen "Behov for ulikheter".