Dersom den blåblå regjeringens skulle selge ut statlige aksjeposter i Statoil, kan det medføre omfattende konsekvenser for norsk næringsliv, advarer Øystein Noreng.
DEBATT: Øystein Noreng om petroleumsnæringen
Statoils salg av andeler antyder et behov for bedre likviditet, kanskje ut fra en frykt for lavere oljepriser og fordi investeringene i utlandet ikke har gitt forventet avkastning.
Samtidig løper rykter om at Statoil vurderer å kjøpe opp eller kjøpe seg inn i utenlandske oljeselskaper.
Satsingen i utlandet er påfallende i lys av Statoils mange og betydelige funn på norsk sokkel i senere år. Derfor kan det være betimelig å stille spørsmål ved den strategien som selskapets ledelse synes å forfølge.
Den blåblå regjeringens signaler om nedsalg av statlige aksjeposter kunne for Statoil medføre omfattende og trolig negative konsekvenser for norsk petroleumsnæring og for store deler av øvrig norsk næringsliv.
Tveegget sverd
Statoils strategi for internasjonalisering er et tveegget sverd for Norge. Virksomhet i flere land bidrar til læring og utvikling av teknologi og organisasjon, men også til å unndra selskapet fra myndighetenes, hovedeierens, oversikt og kontroll.
Statoils ledelse har derimot klare incentiver til internasjonalisering ved en mer diversifisert virksomhet og ved en sterkere selvstendighet i forhold til den norske stat. Jo mer av virksomheten som foregår i utlandet, desto svakere er argumentet for å beholde hovedkontoret i Norge.
Satt på spissen kunne en overflytting fra Stavanger til London eller Houston gi ledelsen høyere avlønning og bedre bonuser. Dette er ikke nødvendigvis i det norske samfunns interesse.
Tankeeksperiment
Et tankeeksperiment, ikke helt tatt ut av luften, kunne være en fusjon av Statoil og ConocoPhillips. Deres porteføljer av virksomhet er komplementære.
Ved utgangen av 2013 hadde de to selskapene en kapitalisert markedsverdi på henholdsvis cirka USD 79 og cirka USD 69 milliarder, tilsammen omtrent USD 148 milliarder. Olje- og energidepartementets aksjepost på 67 prosent i Statoil beløper seg til USD omkring 53 milliarder, eller omtrent 36 prosent i det fusjonerte selskapet, en blokkerende minoritetspost, men ikke mer.
Dersom den norske stat skulle ønske en majoritetspost på 51 prosent i det fusjonerte selskapet, ville det koste et oppkjøp på cirka USD 23 milliarder, under forutsetning av at private aksjonærer ville selge til uforandret kurs. Alternativt ville et flertall på 51 prosent i det fusjonerte selskapet kreve en ny emisjon på cirkaUSD 48 milliarder for å bringe aksjekapitalen til USD 201 milliarder, hvorav USD 101 milliarder ville tilhøre den norske stat.
Et første spørsmål er om beløpet eventuelt skulle bevilges over statsbudsjettet, innenfor handlingsregelen til fortrengsel for andre budsjettposter, eller tas fra (Olje-) Fondet. Et kritisk spørsmål er hvor vidt et fusjonert selskap med en stor utenlandsk eierpost og betydelige interesser nedstrøms ville egne seg til fortsatt å markedsføre statens, Petoros, olje og gass, eller hvor vidt Petoro ville måtte markedsføre på egen hånd, i konkurranse med det nye selskapet.
Et overordnet spørsmål er om det er fornuftig av den norske stat å bruke mange penger på en ytterligere satsing på olje og gass, denne gang utenfor landets grenser. Det må antas at et fusjonert selskap, mest sannsynlig med ett av to hovedkontorer i utlandet, ikke ville bry seg om norske politiske føringer. Den norske innflytelsen ville i hvert fall svekkes.
Et siste spørsmål er om amerikanske myndigheter ville godta en fusjon med en utenlandsk majoritetsaksjonær i et stort oljeselskap, og hvilke motytelser som eventuelt ville kreves.
For Norge kunne en fusjon med staten som minoritetspartner lett bli en ugunstig løsning. Risikoen er et selskap ledet fra utlandet, lite lydhørt overfor norske interesser og synspunkter, men med omtrent 80 prosent av operatøroppgavene på norsk sokkel og tilgang på avansert norsk teknologi. I praksis kunne dette innebære en overføring av styringen med viktige deler av petroleumsvirksomheten fra Norge til utlandet.
Statoil - en institusjon i norsk økonomi
Statoil er ikke et vanlig børsnotert selskap, men en institusjon i norsk økonomi. Selskapet har kunnet vokse seg stort på en preferert tilgang på arealer gjennom mange år. Statoil er verdensledende på viktig teknologi i bransjen. Formålet med selskapet har vært å utvikle norsk sokkel fremfor å tjene penger. Eieren, Olje- og energidepartementet, har aldri pålagt krav til lønnsomhet.
Dagens Norge mangler gode næringsmiljøer og langsiktige eiere, ikke penger. Fremfor å selge Statoil til utlandet burde regjeringen foreta en kritisk vurdering av selskapets ledelse og alternative opplegg for organiseringen av statens engasjement i petroleumsvirksomheten, herunder muligheten til å bruke Petoro til å skape mer konkurranse.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringliv 15. januar 2014. Bildet er fra Njord A. Foto: Harald Pettersen/Statoil ASA.
Tekst: Øystein Noreng, Professor Emeritus, Handelshøyskolen BI