Det må være rom for alderdomspønk.
En lokal pønker er vikar ved sykehjemmet. En av oppgavene hans er å gå tur i nabolaget med beboerne. En dag kommer han forbi en bugnende eplehage sammen med en 90-årig beboer. «Jeg har ikke gått på epleslang siden guttedagene», sier den gamle. «Kan vi klatre over gjerdet her og knabbe noen epler?»
Vikaren er nølende og usikker. Det er jo ikke lov å stjele epler. Dessuten vet han ikke om den gamle har helse til epleslang. Tenk om en sint hageeier dukker opp og jager dem ut av hagen. Vil det 90-årige hjertet tåle den høye pulsen? Så er det helt tydelig at den gamle kribler av lyst til å gjøre et lite sprell.
Pønkeren lar det stå til. De to kommer seg over gjerdet, forsyner seg kjapt med noen epler, og smetter ut igjen, uten å bli oppdaget. 90-åringen klukker og ler. Endelig litt spenning og eventyr i hverdagen!
Moro for eldre
De siste årene har jeg bidratt med etisk refleksjon på Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten. Et av temaene vi har reflektert over er handlingsrommet for å skape sprell og moro for eldre.
Alle er enige om at dette er viktig. I 2018 kom stortingsmeldingen «Leve hele livet», som skisserer planer for et mer aldersvennlig samfunn, der eldre lever gode liv og deltar i sosiale fellesskap. En grunnleggende svakhet ved meldingen er at den ikke drøfter spenningen mellom aktivitet og risiko.
Folk som til daglig jobber i eldreomsorgen forteller meg om motstridende føringer. På den ene siden har de gamle rett til å være aktive og sosialt engasjerte. Sykehjemmet skal ikke være dødens dystre venteværelse. På den andre siden er det nulltoleranse for knall og fall.
Enhver skade er en skamplett, et tegn på dårlige rutiner eller menneskelig feil. Dette skaper en motvilje til å ta noen som helst form for risiko. Bedre å la eldre sitte stille i sofaen på sykehjemmet enn å aktivisere dem, siden bevegelse og sprell alltid øker risikoen for at noe går galt.
Spenningen mellom etiske perspektiver
Det ledere og ansatte i eldreomsorgen kjenner på kroppen hver dag, er spenningen mellom to etiske perspektiver. På den ene siden skal de etterleve gjøre-godt-etikken. Den betoner tiltak som kan bidra til begeistring og positive opplevelser. På den andre siden må de forholde seg til unngå-skade-etikken, som maner til forsiktighet og beskyttelse.
Epleslang er egnet til å skape fryd hos eldre som liker sånt, og er i tråd med gjøre-godt-etikken. Samtidig vet vi at hjertet må jobbe litt raskere ved kliv over et gjerde, og tanken på å møte en rasende hageeier. Dermed øker sjansene for at den gamle faller om og dør. Unngå-skade-etikken sier derfor nei til epleslang. Bedre med trygge aktiviteter i kontrollerte former enn slike potensielt halsbrekkende handlinger.
Denne korttenkte varianten av unngå-skade-etikken dominerer i eldreomsorgen. Den skaper frykt for kjapp og umiddelbar skade, i form av hjertestans, brudd og blodige kutt. Denne etikken er blind for langsom skade som gradvis inntreffer som følge av passivitet.
Unngå-skade-etikk
Folk som sitter stille i stolen sin blir ikke merkbart dårligere i løpet av en dag, men over uker og måneder stivner kroppene til, og sinnet sløves. En langsiktig unngå-skade-etikk vil ta hensyn til dette, og innse behovet for jevnlige fysiske og mentale sprell for eldre.
En grunn til at eldre ofte mangler handlingsrom for risikofull moro, er trolig at de som bestemmer har en annen tidshorisont enn dem. Det er gjerne en person i 40- eller 50-årene som har makt til å bestemme aksjonsradiusen til en nittiåring.
Denne beslutningstakeren forestiller seg å ha lang tid igjen å leve, og vil derfor minimere risikoen for plutselig skade i eget liv. Det kan fort skje at denne maktpersonen projiserer sin egen tidshorisont over på 90-åringen, og dermed innskrenker den gamles muligheter for livsnytelse i sine siste leveår.
Her og nå
Eldre er forståelig nok mer opptatt av å fryde seg her og nå, enn å ruste seg for de kommende tiårene. Det er viktig å dele historier om spennende aktiviteter som kan skape gledesstunder for samfunnets eldste.
Selv har jeg opprettet en egen mappe på PC-en med tittelen «Sprell for eldre». Der ligger det foreløpig historier om epleslang, motorsykkelturer, fallskjermhopp, svømming, ølbrygging, juleball, nostalgiske besøk i gamle nabolag og ekspedisjoner over stokk og stein i marka.
Samfunnet bør imøtekomme lengslene til dem som kjenner trang til spenning og sprell mot slutten av livet. Det må være rom for alderdomspønk.
Ellers blir slagordet om å leve hele livet bare tomme ord.