Hvem er det som sitter på den andre siden av bordet når vi mottar en psykologtjeneste? Det er ikke sikkert at det er en psykolog.
Covid-19 sender bølger av angst og uro gjennom norske arbeidsplasser. Folk strever med å forholde seg til nedstengning og uvisshet. Hjemmekontor skaper sosial isolasjon. I disse tider kan leverandører av psykologtjenester forvente økt etterspørsel. Mange trenger noen å snakke med. Flere arbeidsplasser har avtaler med miljøer som spesialiserer seg på psykologisk bistand i kriser.
Spørsmålet er hva slags hjelpere og fagfolk vi støter på hos disse tilbyderne av psykologtjenester.
Er de virkelig psykologer?
Knut lammes av angst og mørke tanker. Nå trenger han noen å snakke med. Heldigvis har arbeidsplassen hans avtale med en bedrift som leverer psykologtjenester. Knut får et telefonnummer han kan ringe, og systemet fungerer. Han trenger ikke vente mer enn to dager på å få time hos psykologen.
I venteværelset der psykogene holder til, sitter det flere som bærer tydelig preg av å slite. Her er det et lite fellesskap av mennesker som utstråler angst og uro. Vel inne på psykologens kontor er ting lagt til rette for en god samtale. Her kan Knut puste rolig. To like høye stoler står skrått mot hverandre. Hjelperen og den som trenger hjelp møtes som likeverdige mennesker. På det runde bordet mellom dem står en eske papirlommetørklær, i tilfelle gråten skulle melde seg. Psykologen ber Knut om å sette seg, og inviterer til åpen prat. Hva er det som plager han? Det er en lettelse å snakke fritt med en fagperson. De avtaler å møtes en gang i uken.
Disse samtalene blir små lyspunkter for Knut. Han kjenner at det hjelper å åpne seg for psykologen. Så en søndag kveld får han en epost som endrer saken. Det er psykologen som skriver: «Jeg har fått et heldagsoppdrag på tirsdag som gjør at jeg må be om at vi avlyser avtalen vår den dagen.» Hva slags melding er dette? Knut kjenner stor skuffelse over å bli tilsidesatt av psykologen på denne måten. Et heldagsoppdrag høres viktig ut, men er det profesjonelt av psykologen å prioritere og kommunisere på denne måten? Er mannen han har snakket så fortrolig til egentlig en konsulent?
Et raskt søk på nettsiden der mannen jobber, viser at både han og flere andre kolleger som tilbyr psykologtjenester, slett ikke er psykologer. En av dem er sykepleier, og har sikkert mye kunnskap om menneskesinnet, men er altså ikke psykolog. En annen har jobbet som konsulent i organisasjoner i flere år, med uklar fagbakgrunn. En tredje har studert organisasjonspsykologi ved en handelshøyskole. Eksamen der kvalifiserer definitivt ikke til å ha individuelle samtaler med folk som sliter med angst, depresjon eller andre psykiske lidelser.
Knut kjenner seg grundig lurt. Han har vært overbevist om at fagpersonen i den andre stolen faktisk er psykolog, en som er utdannet og har trening i å hjelpe folk med sinnslidelser. Arbeidsgiveren hans var heller ikke i tvil om at det var en psykologtjeneste de tilbød han, og ikke en konsulentprat.
Spille med åpne kort
Betyr det egentlig så mye om den personen Knut åpner seg for er psykolog eller ikke? Folk som sliter kan ha nytte av å snakke med noen med klokskap og livserfaring. Det kan de være i besittelse av, uavhengig av hva slags utdannelse de har. Det er ikke bare psykologene som kan være aktive lyttere som gir konstruktive råd. Sant nok, men de som ikke er psykologer burde uansett spille med åpne kort fra starten av. Det kan de gjøre ved å:
- fortelle om hva slags kompetanse og erfaring de faktisk har,
- avklare forventninger og rammer for samtalen,
- avstå fra å bruke falske merkelapper på tjenestene sine,
- la være å bygge opp en illusjon om at de jobber ved et psykologkontor.
Organisasjoner som tilbyr medarbeiderne sine psykologtjenester, burde også være oppmerksomme på hva det er de betaler for. I tider hvor mange medarbeidere etterspør profesjonell hjelp for å takle motgang, er det viktig å få klarhet i hva tilbyderne står for og kan levere. Det finnes helt sikkert gode hjelpere utenfor psykologenes rekker også. Disse burde være trygge nok på egen kompetanse til å la være å utgi seg for å være noe de ikke er.
Referanse
Innlegget ble først publisert på DN.no 29.12.20.