Alle er enige om at Norge i år skal bruke mer enn handlingsregelens tre prosent av Oljefondet. Men hvordan og når skal vi komme tilbake?
Enkel økonomisk logikk tilsier at den som brått mister inntekter eller får ekstra utgifter, bør spare mindre enn vanlig frem til situasjonen er normalisert. Dette har implikasjoner for offentlig pengebruk under den pågående nedgangsperioden. Fordi deler av den økonomiske aktiviteten er midlertidig forbundet med smittefare, er det fornuftig å spare mindre enn vanlig. I Norge vil dette si å bruke mer enn handlingsregelens tre prosent av Oljefondet.
Denne logikken ser omtrent alle norske politikere, økonomer og interesseorganisasjoner ut til å enes om. Det er også helt i tråd med handlingsregelens intensjon.
Men den som bruker mer enn planlagt et år, må nødvendigvis bruke mindre deretter. Og på dette punktet, hvordan tilbakevendingen til en normal offentlig budsjettbalanse skal foregå, virker det litt mer uklart hva de tyngste partene i norsk økonomisk debatt ser for seg. Det finnes heller ikke klare føringer i handlingsregelen selv.
Hvorfor er dette viktig?
Neppe tilbake til normalen på en god stund
Grunnen er at norsk økonomi neppe vender tilbake til et «normalt» aktivitetsnivå på en god stund. Deler av norsk økonomi vil trolig være koronarammet inntil alle er vaksinert, og det kan ta noen år. I tillegg er den ekstraordinært lønnsomme oljesektoren på vei ned.
Den samme logikken som tilsier høy pengebruk i år, vil derfor sannsynligvis dominere norsk økonomisk politikk i årene fremover også.
Et enkelt talleksempel illustrerer størrelsesordenene det kan være snakk om. La oss anta at vi bruker 200 milliarder kroner ekstra i år, 100 ekstra neste år, 50 ekstra i 2022, og så 50 milliarder kroner fordelt utover noen år før vi er tilbake til å bruke tre prosent av fondet i 2026. Da har vi brukt 400 milliarder kroner mer enn vi trodde før korona traff oss. Følger vi deretter handlingsregelens tre prosent, vil dette si at fra og med 2026 må alle fremtidige generasjoner, hvert eneste år, leve med et 12 milliarder kroner strammere statsbudsjett enn de var forespeilet ved inngangen til 2020.
Banen for offentlige budsjettunderskudd fremover, inntil vi er tilbake på tre prosent av Oljefondet, vil altså ha en direkte, åpenbar betydning for hvor mye tre prosent faktisk er i fremtiden. Men banen spiller trolig en mer indirekte rolle også.
Løssluppen offentlig pengebruk
Hvis konsensusen om å bruke oljepenger i dag tolkes som at den offentlige pengebruken blir mer løssluppen fremover, kan det motivere bedriftseiere og arbeidere til å søke mot offentlige midler heller enn å skape verdier selv. Dette vil i så fall svekke den økonomiske aktiviteten ytterligere og kan i ytterste konsekvens virke som en selvoppfyllende profeti ved å trigge økt offentlig pengebruk som respons på den svekkede aktiviteten.
Handlingsregelen er i utgangspunktet utformet for å hindre uheldig dynamikk av typen ovenfor. Den forankrer prinsippet om at vi i den økonomiske politikken legger rammene først, og så prioriterer innenfor disse.
Problemet er at den ikke gir noen klare kjøreregler for hvordan vi kommer tilbake til tre prosent fra en situasjon som den i dag. Det fornuftige prinsippet om å legge rammene først og så prioritere innenfor disse, er dermed mindre førende for norsk politikk enn normalt.
Da kan det være vanskelig for politikere å stå imot forslag om høy pengebruk i en avgrenset periode. Derfor er det nærliggende å bekymre seg for at banen tilbake til tre prosent blir unødvendig kostbar, både i form at høye budsjettunderskudd og i form av lav verdiskaping utenfor offentlig sektor.
Hva kan løse dette problemet?
Et tiltak kan være at de tunge partene i den økonomiske politikken, som NHO, LO og de største politiske partiene, viser oss baner for hvordan de ser for seg at offentlige budsjettunderskudd bør vende tilbake til handlingsregelens tre prosent.
Dette vil selvsagt være røffe anslag, betinget av hvordan økonomien utvikler seg. Men det vil underbygge etterrettelighet, særlig ved å synliggjøre hvor mye partene seg for seg at egne forslag til krisepolitikk i dag, er tenkt å koste innbyggerne i fremtiden. I tillegg kan man håpe at publiserte baner gjør det lettere å stå imot fremtidig press om overforbruk fordi det avviker fra velkjente planer.
Aller helst kunne man håpet at partene også skisserte hvordan sluttregningen skulle dekkes, enten ved høyere skatter eller lavere offentlige utgifter. Her har NHO kommet denne kronikken i forkjøpet, da de mandag publiserte hvordan de ser for seg at dagens overforbruk skal finansieres i fremtiden.
Det er ærlig og bra for offentligheten når NHO sier at etter deres syn, skal raus bedriftsstøtte i dag dekkes ved å redusere offentlige budsjetter i fremtiden.
Det finnes gode grunner til at offentlig sparing skal være lav i en ekstrem nedgangsperiode som denne. Men overforbruket kan ikke vare. Hensyn til redelighet, effektivitet i politikken og kanskje alminnelig folkeopplysning tilsier at de som ber om rause støtteordninger i dag, bør være presise på hvordan ordningene skal avvikles og hva kostnadene er planlagt å bli i morgen.