Kompetanse – ikke lenger en etterspurt vare?

23. januar 2009

"Det som har karakterisert næringslivet de siste årene, er at riktig kompetanse har blitt en av de aller viktigste konkurranseparametrene en bedrift eller bransje har, skriver divisjonsdirektør Kristian Bogen til Ukeavisen Ledelse.

Kompetanse – ikke lenger en etterspurt vare?

Er kompetanse noe vi trenger kun i gode tider? For få måneder siden sto bedrifter i kø ved landets universiteter og høyskoler for å sikre seg hardt tiltrengt kompetanse. Konkurransen om de beste hodene var oppsiktsvekkende. Bedriftene overbød hverandre i sin jakt på både nyutdannede kandidater og de beste hos konkurrentene i samme bransje. Sign-on fees i 100 000 kroners-klassen var ikke et sjeldent virkemiddel. Så kommer finanskrisen, og en flere år lang opptur får en brå og ubehagelig stopp. Selv om norsk økonomi isolert sett er bunnsolid, vil Norge neste år stå overfor tøffe utfordringer. Tendensene denne høsten er mange og behørig omtalt i mediene.

Illustrasjonsfoto

Hva skjer med vår nasjonale kompetansebank når etterspørselen tilsynelatende dramatisk reduseres? Vil, som vi har sett tidligere, investering i ny kompetanse og forskning bli bedriftenes første salderingspost? Og dersom det skulle vise seg å være riktig, hva kan eventuelt gjøres for å demme opp for en slik utvikling? Dette er viktige spørsmål å adressere, både i den enkelte bedrift og for Norge som nasjon.

Det som har karakterisert næringslivet de siste årene, er at riktig kompetanse har blitt en av de aller viktigste konkurranseparametrene en bedrift eller bransje har. Det betyr kort og godt en løpende investering i forskning og utviklingsarbeid og nødvendig etter- og videreutdanning av alle ansatte. Kun gjennom å være bedre enn konkurrentene vil en bedrift lykkes, utvikle seg og skape grunnlag for sunn vekst på lang sikt.

Når så rammebetingelser, tilbud og etterspørsel endrer seg, justerer den enkelte bedrift seg i henhold til det. Norsk næringsliv er mangfoldig, og utfordringene er derfor dramatisk forskjellige for de norske gigantene som Telenor, StatoilHydro og Aker enn det de vil være i de tusener av mindre og mellomstore bedrifter som utgjør grunnstammen i norsk næringsliv. Fokus blir, i alle fall for ganske mange av disse, endret fra en langsiktig strategi bygget på vekst til en mer kortsiktig plan hvor det viktigste blir å overleve.

Denne nedgangsperioden vil være av midlertidig karakter. Den kan bli kort eller lang, men nye oppgangstider vil følge. Få vil bestride at ny vekst i næringslivet vil bygge på nyvinninger innenfor forskning og utvikling, og at behovet for en høyt kompetent arbeidsstokk vil være større enn noensinne. Utfordringen for Norge blir derfor hvordan vi kan snu denne nedturen til å bli en definert opptur gjennom å legge til rette for tidenes største investering i FoU og kompetanseoppbygging generelt.

Tre parter må bidra i en slik satsing; næringslivet, staten og universitets- og høyskolesektoren. Jokeren i en slik satsing vil være staten, ganske enkelt fordi staten sitter på virkemidler den kan velge å bruke og som ikke de to andre aktørene besitter. Næringslivet skjønner veldig godt at kompetanse fortsatt vil være helt nødvendig for å lykkes i et konkurranseutsatt marked. Likevel er det vanskelig for mange bedrifter på den ene siden å skulle opprettholde fokus på riktig og god kunnskapsutvikling, mens man parallelt skal nedbemanne og slåss for å overleve. Utfordringen nå er å skape gode vilkår slik at kunnskapsarbeideren kan utvikle seg der han eller hun er og derigjennom styrke bedriftens konkurransekraft når det igjen blir oppgang.

Handelshøyskoler har en viktig samfunnsoppgave i å gi unge mennesker en utdanning som setter dem i stand til å bidra aktivt i samfunns- og næringsliv. En annen oppgave er å tilby bedriftenes ansatte forskningsbasert, relevant og fremtidsrettet kunnskap. Målet er å øke bedriftenes konkurransekraft og muligheter til å lykkes i en tøff, ofte internasjonal, konkurranse. Intet ville glede disse mer enn om vi nå så en kraftig vekst i samarbeidet mellom næringsliv og norske høyere utdanningsinstitusjoner, i en tid som krever at det tas i bruk ekstraordinære virkemidler. Tradisjonelt er denne koblingen for svak i Norge. Ved å investere i økt kompetanseutvikling og stille midler til rådighet som ville muliggjøre definerte FoU- prosjekter og satsing på for enkeltbedrifter og bransjer, ville staten kunne gi et viktig bidrag til å snu situasjonen vi er inne i, til en investeringstid for nasjonens kompetansebase. På den måten kunne vi komme ut av krisen bedre rustet kompetansemessig enn vi var da den startet.

Det vil føre for langt her å gå i detalj på hva disse tiltakene kan være, la meg bare nevne noen eksempler. Innovasjonsevne og –takt i norske bedrifter bør styrkes. Norges konkurranseevne internasjonalt er helt avhengig av at norske bedrifter evner å utvikle og endre seg i takt med, og helst raskere enn, dem de konkurrerer med. Hvorfor ikke gi norske bedrifter incitamenter til å ta kontakt med FoU-miljøer slik at disse sammen kan utvikle og gjennomføre kompetanseutviklingsprogram med fokus på innovasjon?

Små og mellomstore bedrifter omtales som norsk næringslivs ryggrad. Hvordan kan disse bedriftene settes bedre i stand til å møte en enda tøffere konkurranse i fremtiden? Min erfaring er at denne delen av norsk næringsliv for eksempel kan bli bedre på aspekter knyttet til globalisering, salg og markedsføring. En ualminnelig hektisk hverdag preger disse bedriftene til vanlig, men kanskje kan det nå settes større fokus på målrettet opplæring, gitt at det legges til rette for det.

En observasjon jeg stadig gjør, er fravær av forskning knyttet til store opplæringsprosjekter i bedrifter. Kun i altfor liten grad måles for eksempel effektene av de kunnskapsinvesteringene som gjøres i organisasjonen. Bedriften har ikke midler til å betale for denne tilleggstjenesten, ei heller samarbeidspartneren. Det er veldig synd, fordi mer systematisk kunnskap om dette ville være nyttig for begge parter.

Et tiltak som ville kunne gi stor og umiddelbar effekt for bedrifter så vel som utdannings- og forskningsinstitusjonene, er å etablere en støtteordning som stimulerte bedrifter til å investere i de ansattes kompetanseutvikling til beste for bedriften. Når et slikt tiltak nådde et visst omfang, burde det utløse forskningsmidler til institusjonen som var bedriftens samarbeidspartner.

Disse eksemplene er ikke fyllestgjørende, ei heller nødvendigvis de beste, men denne type initiativ ville kunne bety en nasjonal kunnskapsinvestering som ville komme de ansatte og bedriften til gode både i en tid som denne, gjennom å videreutvikle og beholde de ansatte, men like viktig på lang sikt for bedriften å stå optimalt rustet til å være konkurransedyktig når forholdene igjen normaliserer seg. Slike tiltak ville bety et løft for kunnskapsnasjonen Norge.

Staten er som sagt instrumentell i dette. Flere stortingsmeldinger kommer fra Kunnskapsdepartementet i 2009, og disse bør aktivt adressere de utfordringer næringsliv og samfunn forøvrig står overfor den nærmeste tiden. Regjeringens forskningsmelding er rett om hjørnet, og målet om at 3% av BNP skal gå til forskning innen 2010, står der fast. Regjeringen har gjennom disse meldingene gyldne muligheter til å intensivere og øke en målrettet ressursbruk inn i forskning og annen kompetanseutvikling i tiden fremover. Imidlertid bør det, som nevnt over, iverksettes ekstratiltak som er mer ”lettbente” og kan gi en raskere effekt enn det meldinger kan gjøre. Kanskje kan vi da gjøre 2009 til et mulighetenes år og en investering i norsk næringslivs fremtidige suksess.

Du kan også se alle nyheter her.