Lederlønn i skuddlinjen

2. februar 2009

Aksjeopsjoner og lederbonuser står ikke høyt i kurs etter at finanskrisen slo inn. Det er synd for samfunnets verdiskapning, skriver rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Lederlønn

Toppledere gis en stor del av skylden for finanskrisen. Drevet fram av opsjoner og bonuser skal særlig amerikanske ledere ha involvert seg i halsbrekkende og utspekulerte finansoperasjoner som har satt økonomien over styr.

Regjeringene i mange land krever derfor frys i lederlønningene som del av sine krisetiltak.

I Norge er lederes inntekter langt mer beskjedne. Allikevel får en del norske bedrifter kritikk for lønnsøkninger som hevdes å ha brakt toppledelsen i utakt med samfunnet.

Man er redd for at økte ulikheter skal forsure det samarbeidsklimaet i arbeidslivet som gir Norge et konkurransefortrinn. Styrer og toppledere bes om å opptre med større ”musikalitet” i forhold til norske likhetstradisjoner.

Ledernes samfunnskontrakt

Sammenlignet med mange foretningsadvokater og finansmeglere er norske næringslivsledere nærmest for en lavlønnsgruppe å regne. Allikevel er det lederne som får mest negativ oppmerksomhet. En sosiologisk forklaring på dette paradokset er at næringslivsledere og frie yrker har forskjellige samfunnskontrakter.
 
I Norge preges samfunnskontrakten av gjensidige forpliktelser mellom bedrift og ”fellesskap”. Bedriften kan redusere sine kostnader ved å trekke veksler på samfunnets investeringer i utdanning, infrastruktur, helsevesen og velferdstjenester.

Til gjengjeld forventes den å levere både arbeidsplasser og etterspurte varer og tjenester. Samtidig skal ikke ledelsen kapre en uforholdsmessig stor del av den verdiskapningen som ”fellesskapet” har gjort mulig.

Bedrifter som ikke lever opp til sin del av ”kontrakten” kan få samfunnet mot seg, og miste både kunder og medarbeidere. Det norske ”fellesskapet” gir lite rom for endringer i inntektsfordelingen.

Global krise, - nasjonale redningsaksjoner

Globaliseringen har ikke gjort bedriftene mindre avhengig av normene i hvert enkelt land, slik mange har forventet. Flytting av produksjonen for å spille stater ut mot hverandre gjennom blant annet skattekonkurranse har vist seg å kunne bli en bumerang.

Finanskrisen illustrerer tydelig at nasjonal forankring og legitimitet fortsatt er av stor verdi for bedriftene. Selv om krisen er global, iverksettes redningsaksjonene nasjonalt. De fleste bedrifter er fortsatt avhengig av en samfunnskontrakt med et hjemland for å komme seg gjennom krisen.

Forventer "musikalitet" fra ledere
Det er imidlertid lettere sagt enn gjort å tilpasse seg samfunnskontraktens forventninger. Myndigheter, særinteresser, eksperter, advokater, lederskribenter og politikere forventer ”musikalitet” fra ledere, samtidig som de spriker i sine syn på hvordan denne skal uttrykkes.

Normsenderne slipper dessuten å stå til ansvar for sine synspunkter, og trenger derfor ikke forholde seg til konsekvensene av sine forslag. Et styre og en ledelse som forsøker å leve opp til hele mangfoldet av forventninger fra det offentlige rom vil framstå som både vinglete og uforutsigbar. Muligheten til å konsentrere seg om effektiv verdiskapning blir tilsvarende mindre.

Verdiskapning som mål

Dersom styrene skal legge større vekt på hva som er sosialt og politisk akseptabelt er det desto viktigere at det benyttes mekanismer som får ledelsen til å ha verdiskapning som overordnet mål.

Aksjeopsjoner og lederbonuser har denne egenskapen. De kopler ledelsens interesser sammen med eiernes. Eierne får sine inntekter direkte bestemt av bedriftens resultat.

Deres utbytte avhenger av at bedriften skaper størst mulig verdier. Ved å kople lederlønningene til eiernes inntekter vil også ledernes lønn bli gjort mer avhengig av at bedriften skaper verdier. Dette vil også komme samfunnets totale verdiskapning til gode.

Finanskrisen har avdekket eksempler på at opsjoner og bonuser kan skape et nivå på lederlønningene som mange anser som uakseptable. Eksemplene har fått mange til å ville forby slike ordninger.

At systemene kan brukes feil er imidlertid ikke noe godt argument for å avvise dem på prinsipielt grunnlag. Det vil i så fall minske bedriftenes muligheter til å få ledelsen til å prioritere verdiskapningen, noe også samfunnet vil tape på.

Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 2. februar 2009 under vignetten Gjest på mandag med tittelen "Lederlønn".

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

 

Tekst: Rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI. Colbjørnsen er professor i organisasjon og ledelse.

Du kan også se alle nyheter her.