Kunnskapsarbeid

26. mai 2009

Noen legger så mye tid ned i jobben at de glemmer å ta vare på helsen sin. Arbeidsmiljøloven gjør dette til arbeidsgivers ansvar. En slik lovgivning passer dårlig for kunnskapsarbeid.

Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 25. mai 2009 under vignetten "Gjest på mandag" med tittelen "Kunnskapsarbeid"

DN har nylig hatt en artikkelserie som viser at mange advokatfullmektiger jobber mer enn Arbeidsmiljøloven tilsier. 13-timers arbeidsdager er ikke uvanlig. For noen går det på helsen løs. En statsadvokat forteller at han ”jobbet på seg en depresjon”.

Arbeidstilsynet varsler strengere kontroll, og påpeker at det er arbeidsgiver som har ansvaret for å ha oversikt og følge opp den enkeltes arbeidsbelastning. Arbeidstakers ansvar er mer begrenset. Det innskrenker seg til å medvirke i de tiltak som arbeidsgiver setter i verk for å skape et godt arbeidsmiljø.

Mye tyder på at den ganske så ensidige vektleggingen av arbeidsgivers ansvar som ligger i dagens lovgivning er bedre egnet til å regulere arbeidstiden i industrielt preget arbeid, enn i den typen kunnskapsarbeid som juristyrkene er eksempler på.

Jurister utfører en form for kunnskapsarbeid der innehaverne identifiserer seg sterkt med sin kompetanse, sine oppgaver og sin faglige ”mission”. Andre eksempler er journalister som kan jobbe både natt og dag når de kjenner lukten av et maktmenneske, og arkitekter som gir mye av seg selv for å gjøre byene både vakrere og mer levelige. For at arbeidet skal lykkes må yrkesutøverne selv være motiverte til å mobilisere sin kompetanse og energi, og de krever stor frihet og selvstendighet i jobben, blant annet til å planlegge sin tid.

Når krevende oppgaver mestres, faglige grenser flyttes, og løsningen på et problem endelig faller på plass, skapes en følelse av flyt og euforisk begeistring som gjør det lett å glemme tid og sted. Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut. Lange arbeidsdager blir en kilde til glede og personlig utvikling heller enn en belastning. Som det har vært sagt: Arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet legger for stor vekt på å telle timer i stedet for å måle trivsel.

Allikevel kan alle en dag møte veggen, eller plutselig erkjenne at man har blitt for ensporet, og forsømt mange av livets øvrige gleder. Sorg over tapt kontakt med egne barn er her en gjenganger. Men i så fall er det ikke nødvendigvis press fra arbeidsgiver som ligger bak. Det kan heller være at man har latt seg forføre av det Gudmund Hernes har kalt arbeidets sirenesang. Selvutbytting heller enn arbeidsgiverutbytting kan være årsaken til at man går på en smell.

Vansken med å legge ansvaret for tidsbruken og dens konsekvenser ensidig på arbeidsgiverne, er at de vanskelig kan påvirke kunnskapsarbeidernes tidsbruk på en effektiv måte. For den enkelte yrkesutøver er jobben en viktig del av livet. Den teknologiske utvikling gjør at stadig mer arbeid kan utføres utenfor arbeidsplassen og på ulike tider av døgnet. Ulike livssituasjoner skaper behov for variert tidsbruk. Det er grenser for hvor mye arbeidsgiver, for ikke å snakke om Arbeidstilsynet, kan invadere slike beslutninger uten å krenke yrkesutøvernes private sfære. Samtidig må arbeidet utføres med stor faglig selvstendighet og frihet. Dersom arbeidsgiverne skaper et rigid regime for regulering og registrering av arbeidstiden kan det både kvele de ansattes motivasjon og energi, og gjøre det vanskelig å få gjort jobben på en tilfredsstillende måte..

Med dagens ordning er det kanskje for lett for arbeidstaker å kreve erstatning og gunstige sluttpakker fra arbeidsgiver dersom stor arbeidsmengde skulle medføre belastninger. Men dersom kunnskapsmedarbeiderne selv må ta mer av ansvaret for belastningene ved lange arbeidsdager, er sjansene kanskje større for at de utformer livsprosjektene sine på måter som minsker sjansene for å jobbe på seg depresjoner eller andre skader.

 

Du kan også se alle nyheter her.