Uføre i lykkeland

22. juni 2009

De skandinaviske landene høster heder og ære for å kombinere økonomisk vekst med sosial trygghet. Et skår i gleden er at ingen andre land har flere uføre.

Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 22. juni 2009 under vignetten "Gjest på mandag" med tittelen "Uføre i lykkeland.

De skandinaviske landene høster heder og ære for å kombinere økonomisk vekst med sosial trygghet.  Et skår i gleden er at ingen andre land har flere uføre. Mye står og faller med partene i arbeidslivet.

Den skandinaviske samfunnsmodellen er i vinden. Kinesere kommer til Norge for å studere hvordan økonomisk vekst kan kombineres med likhet og velferd for alle. Internasjonal presse med The Economist og New York Times i spissen skriver ”look to Scandinavia”. Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo leder et stort forskningsprosjekt for å vurdere om den skandinaviske erfaringen tilsier at økonomiske lærebøker må skrives om.

Bakgrunnen for den positive interessen er at Skandinavia har de minste lønnsforskjellene, de mest omfattende velferdsordningene, den høyeste yrkesdeltakelsen, og den laveste arbeidsløsheten. Samtidig, og det er mye av årsaken til begeistringen, har man omtrent samme økonomiske vekst som andre kapitalistiske land. Som forskergruppen til Kalle Moene uttrykker det: Skandinavia representerer en gylden middelvei som innebærer både sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk.

Det er imidlertid malurt i begeret. De skandinaviske landene har flere uførepensjonister enn andre. Et stort og økende antall personer står utenfor arbeidslivet. I Norge mottar nå 340 000 personer, eller 11 prosent av befolkningen mellom 18 og 66 år, uførestønad. NAV frykter at utviklingen går så langt at halvparten av de yrkesaktive er på uføretrygd når de når pensjonsalder.

Situasjonen skyldes neppe at helsetilstanden er dårligere i Skandinavia enn andre steder. Den høye levealderen, som i følge FN gjør Norge til et av verdens beste land å bo i, tyder på det motsatte. Befolkningens helse blir gradvis bedre. Allikevel uføretrygdes flere av medisinske grunner.

Kan en forklaring være at de samme mekanismene som kombinerer likhet med økonomisk vekst, også produserer stadig flere uføre? 

Professor Moenes analyser peker på sentralisert lønnsdannelse som den kanskje viktigste driveren i den skandinaviske modellen. Nasjonale lønnsforhandlinger mellom godt organiserte parter minsker forskjellene mellom bedrifter og bransjer.  Lønnsgulvet løftes, samtidig som taket senkes. De minst produktive og vekstkraftige bedriftene greier ikke å betale den fremforhandlete minstelønnen, og vil falle fra. Til gjengjelde vil de mest innovative og effektive virksomhetene slippe unna med lavere lønnskostnader. Dette øker deres overskudd, og gir styrke til å gjennomføre ambisiøse vekstprosjekter. Slik kombineres likhet og økonomisk vekst.

Det er imidlertid ikke bare de dårligste bedriftene som skyves ut når lønnsgulvet løftes, men også de minst produktive arbeidstakerne. Unge mennesker med avbrutt skolegang eller lette helseplager kan ha vansker med å levere et dagsverk som rettferdiggjør den fremforhandlete lønnen. Lave lønnsforskjeller vrir samtidig bedriftenes etterspørsel i retning av den mest produktive og best utdannede arbeidskraften.

Dermed overlates de med lavest yteevne til uføretrygd. Et voksende mangfold av medisinske diagnoser og ”syndromer” gjør dette juridisk mulig. Sjenerøse stønader svekker samtidig mottakernes motivasjon til å søke arbeid og selv ta initiativ til å utvikle arbeidsrelevant kompetanse. Kombinasjonen av sentralisert lønnsdannelse og romslige velferdsordninger binder mottakerne til passive trygdeytelser.

Siden partene i arbeidslivet utgjør den viktigste driveren i den skandinaviske modellen, er det også de som kan bidra til å snu utviklingen. Hittil har dette vært forsøkt gjennom prosjektet ”Inkluderende Arbeidsliv”. Når dette har hatt liten effekt, kan én grunn være at lønnsdannelsen, som er den viktigste årsaken til problemet, ikke har vært et tema.

Et alternativ kan være at partene forhandler fram ordninger der arbeidstakeren aksepterer begynnerlønn under dagens tariffer, mot at bedriftene forpliktes til å legge opp et løp som hever vedkommendes kompetanse opp til et nivå som forsvarer normal tarifflønn. Parallelt med dette må myndighetene gjennom skatte- og sosialpolitikken sørge for at de trygdede har mer å vinne på å søke slike stillinger, enn å bli gående som uførepensjonister.

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI

Du kan også se alle nyheter her.