EU-paradokset

1. april 2011

Norge blir mer og mer alene om å ville stå utenfor EU, men er samtidig blant de aller ivrigste til å innordne seg EUs direktiver og forskrifter, skriver rektor Tom Colbjørnsen.

Kronikk i Dagens Næringsliv 4. april 2010.

Norge blir mer og mer alene om å ville stå utenfor EU, men er samtidig blant de aller ivrigste til å innordne seg EUs direktiver og forskrifter. Norge må opptre mer lydig overfor byråkratiet i Bryssel enn land som er medlem av EU.
 
Rektor Tom Colbjørnsen.Aftenposten skrev 29. mars at Norge er nest flinkest i Europa til å gjøre som EU vil. Til sammen 1777 EU – direktiver er nå kommet på plass i norsk lovverk. De fleste har glidd lydløst inn. I de få tilfellene direktivene har skapt debatt har Norge alltid endt opp med å akseptere dem. Selv om Postdirektivets skjebne i øyeblikket er uavklart, har Norge hittil unnlatt å benytte seg av vetoretten. 

Bare Malta er mer lydig enn Norge. Italienerne befinner seg på motsatt side av skalaen. De er dårligst i klassen år etter år, uten at det ser ut til å bekymre dem noe særlig.

Leder for EFTAs overvåkingsorgan ESA, Per Sanderud, sier til Aftenposten at de fleste EU – direktivene er ukontroversielle og har en god hensikt. Med et slikt utgangspunkt kan det virke unødvendig å henge seg opp i at Norge er blant de raskeste med å tilpasse seg direktivene. Muligens betyr iveren ikke noe annet enn at Norge har et mer effektivt og entusiastisk embetsvek enn de fleste andre land i Europa.

Da Norge for noen år siden sakket akterut med å innføre direktivene ble dette i følge Aftenposten sett på som et så stort problem at Jonas Gahr Støre ga byråkratene pepper for å ha somlet. Det som pirrer nysgjerrigheten i denne saken er derfor ikke at EU – direktivene før eller siden iverksettes. Det følger trivielt av EØS – avtalen. Det ironiske ligger i at annerledeslandet Norge, som har avvist å bli EU – medlem i to folkeavstemninger, og som vegrer seg for en ny medlemskapsdebatt, skal være så ivrig etter ikke bare å innordne seg EUs regelverk, men også å vise seg som den raskeste i klassen til å gjøre det.  Man skulle forvente at den sterke EU – motstanden ga seg utslag i mer fortløpende motstand mot EUs direktiver. Dette skjer imidlertid bare unntaksvis, slik debatten om Datalagringsdirektivet er eksempel på.

Forklaringen på Norges iver etter å innlemme direktivene er sannsynligvis denne: Makta rår! Norge trenger EU mer enn EU trenger Norge.

Norges verdiskaping og velferd avhenger av at norsk næringsliv får slippe til og kan konkurrere på like vilkår i de europeiske markedene. Avhengigheten er imidlertid ikke gjensidig, og det til tross for at Europa trenger norsk gass og setter pris på norsk fisk. Det er nok å se på befolkningenes størrelse: EU er Norges desidert viktigste eksportmarked med sin nesten 500 millioner innbyggere fordelt på 27 land. Norge er med sine fem millioner som en parentes å regne for EU – landene.

EØS – avtalen skal sikre Norge lik adgang til europeiske markeder, og gjøre Norge delaktig i fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Avtalen er imidlertid en skjør konstruksjon. Den ble laget på begynnelsen av 1990 – tallet for å innpasse de daværende EFTA – landene i EUs indre marked i påvente av fullt medlemskap. Avtalen var ikke ment som en varig ordning. Norge ble imidlertid ikke medlem, og fikk den forlenget for å sikre seg adgang til EUs indre marked. 

EØS -avtalen betyr lite for EU. Interessen for og aktivitet i tilknytning til avtalen blir stadig mindre i Bryssel. I boken ”Hva er EU” skriver Sarastuen og Ystad: ”Mange saksbehandlere i EU … vet ikke engang hva EØS – avtalen er…” (s. 133). Avtalen gir dermed dårlige forhandlingskort. Norge er desto mer avhengig av et godt omdømme i Bryssel.

Kjetil Wiedswang skriver i DN (31.3.)at Bryssel oppfatter Norge som ”mostly harmless”, til tross for at det finnes en mild irritasjon over at Norge ikke vil være med å ta ansvar for Europas fremtid. Irritasjonen ville ventelig vært større dersom Norge skulle somlet med å etterleve EØS – avtalens krav. De norske bestrebelsene på å være flinkest i klassen kan dermed ses på som et forsøk på å skaffe seg den goodwill som Norge trenger for å få aksept for sine særkrav. Hurtig innfasing av EUs direktiver er et sterkt symbolsk uttrykk for respekt og vilje til å innordne seg EU fra et land som velger å stille seg utenfor fellesskapet. Demonstrasjon av lydighet er en investering i omdømmekapital som det kan trekkes på den dagen det skulle bli nødvendig å nedlegge veto mot et direktiv.

Lydighet er sjølråderettens pris.

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI


 

Du kan også se alle nyheter her.